mandag 29. juni 2009

Ting koster visst penger

Det viste seg at det bare var pappa som hadde lånt bilen. Sånn går det når soneparkeringskort følger vognkortet. Likevel dårlig gjort fordi jeg kom meg jo ikke på trening som planlagt. Jeg endte opp med å sykle meg en tur i friluft i stedet. Det går faktisk an. Huh.

Ellers går det veldig dårlig med sommerjobben for tiden. Pappa har blitt fullblodsemo og klarer ikke se noe som helst positivt. Vi har revet for mange vegger, vi har fjernet det fine panelet, det går visst ikke an å ha en varmtvannsbereder inni et kott, badet kan ikke flyttes fordi da må han rive opp for mye gulv. Ja, masse sånne idiotiske tanker som jeg ikke skjønner hvorfor han velger tenke nå, i stedet for før han valgte kjøpe den fordømte leiligheten. Når ble pappa mer naiv enn meg?
Og nå viser det seg at også gulvet i stua er ødelagt, så han er redd leiligheten skal havarere. Jeg spurte hva han mente med havarere, for alt jeg så for meg var en båt som kjører inn i et skjær. Med fulle middelaldrende menn uten redningsvest. Som drukner bare ved en liten skvett sjøvann. Men leiligheter kan hverken flyte eller kjøre inn i skjær, dessverre. Med mindre leiligheten er en husbåt da. Sant nok kan vi se litt av havet fra soveromsvinduet, men det er vel det nærmeste leiligheten kommer sjølivet. Og godt er det.

For øvrig har takstmannen satt prisen på nytt gulv til 40 000 kroner. Jeg feiret med å kjøpe meg to nye par sko med så høye hæler at jeg ikke klarer gå i dem.

Fordi det er logisk lizm.

mandag 22. juni 2009

Den forsvunne rustklumpen

Jeg har endelig sommerferie, og feiret dette med å sove 4 timer i natt. Fire korte, idiotiske timer. Nabolagets skjærer bestemte seg nemlig for å ha landsmøte og inviterte til konkurranse i hvem som kan hyle høyest. Eller hva enn skjærer gjør. De lager i hvert fall et forferdelig leven når de først setter i gang. Og det forundrer meg ikke om det er skjærenes feil at jeg valgte skrive ordet leven for første gang heller. Seriøst, er det noen under 70 som fortsatt sier leven? De skjærene altså.

Uansett, jeg måtte lukke vinduet for å prøve skjerme meg fra det verste bråket. Og lukker man vinduet den ene dagen hvor det faktisk er fint vær i Trøndelag resulterer det selvsagt i et ufattelig varmt soverom. Med andre ord fikk jeg ikke sove mye etter klokka 6. Jeg hater verden. Og verden hater meg.

Med håp om å få gjort noe konstruktivt i dag sjekket jeg sats.no for morgentreningstimer. Ja, sett slikt.. Sykkel klassisk klokka 9:15. Så spennende. Jeg kastet i meg en brødskive, skiftet til treningstøy og magisk nok var jeg ute av døra rundt 9. God tid. Hadde jeg bare kunnet finne bilen..

Bilen er borte. Glenn er borte. Bilen min er, ammagad, borte!
Jada, jeg ser ironien ved å kjøre for å dra på trening. Og er det noen som nå påstår at man like gjerne kan jogge seg en tur kan de heller gå og kaste syre på seg selv, for det er jeg komplett uinteressert i. Joggingen altså. Kaste syre på folk derimot. Hmm.. intriguing.

Men tilbake til poenget. HVEM HAR TATT BILEN MIN?

tirsdag 16. juni 2009

Tapet vs. Siri: 0 - 1

Mer eller mindre interessante ting jeg har funnet ut de siste ukene:
  • I gamledager brukte de superlim for å feste tapet.
  • Gammel tapet sitter godt.
  • Å skrape av tapet er noe dritt.
  • Også er den stygg og lukter vondt.
  • Tapet kan gå dø.
  • Aller helst et annet sted enn leiligheten hvor jeg må skrape den av veggen.
Jævelen i sitt naturlige element

torsdag 4. juni 2009

In Soviet Russia, apartment restores you

Tidenes sommerjobb er så dårlig betalt at lønna faktisk er ikkeeksisterende.

Som tatt ut fra et moldovsk interiørmagasin. Fordrukken eks-sovjeter inkludert.

Jeg gleder meg. Litt.

søndag 17. mai 2009

Lenge leve Noreg

Det er på høytidsdager man innser hvor venne- og familieløs man egentlig er. Mr Samboer har 12-timersvakt. Foreldrene mine er på sykkeltur(!) i Toscana av alle steder, og bror var opptatt med andre ting før også han skulle på jobb. Venner er så ikkeeksisterende at de gidder jeg ikke nevne engang. Så, kort fortalt har jeg altså har sittet her hjemme og sutret for meg selv i hele dag. Hyggelig.

For å muntre meg opp har min snille samboer reservert bord ved Big Horn Steakhouse rett før stengetid. Bare så synd jeg klarte whine om det også. 650 kroner for en liten middag. Væh væh væh. Jeg må sminke meg. Væh væh væh. Jeg har ingenting å ha på meg. Væh væh væh.

Merkelig hvordan alt jeg har i klesskapet mitt får meg til å se ut som en sekk poteter. Til og med kjolen som var såå fin for noen dager siden ser ut som en striesekk i dag. Men problemet er selvsagt ikke klærne. Sånn egentlig. De ser jo fine ut der de henger. Dessverre er fellesnevneren ved alle antrekkene er ingenting annet enn.. vel, meg. Akk ja. Hadde jeg bare vært en kleshenger.

Dette er forresten det jeg bedrev den 16. Jeg fotograferte en uteligger som så (hørte på?) fotballkamp mens han klirret med ølflaskene sine i en avskiltet kassebil nede ved havna. Partei åhn lizm.