mandag 29. juni 2009

Ting koster visst penger

Det viste seg at det bare var pappa som hadde lånt bilen. Sånn går det når soneparkeringskort følger vognkortet. Likevel dårlig gjort fordi jeg kom meg jo ikke på trening som planlagt. Jeg endte opp med å sykle meg en tur i friluft i stedet. Det går faktisk an. Huh.

Ellers går det veldig dårlig med sommerjobben for tiden. Pappa har blitt fullblodsemo og klarer ikke se noe som helst positivt. Vi har revet for mange vegger, vi har fjernet det fine panelet, det går visst ikke an å ha en varmtvannsbereder inni et kott, badet kan ikke flyttes fordi da må han rive opp for mye gulv. Ja, masse sånne idiotiske tanker som jeg ikke skjønner hvorfor han velger tenke nå, i stedet for før han valgte kjøpe den fordømte leiligheten. Når ble pappa mer naiv enn meg?
Og nå viser det seg at også gulvet i stua er ødelagt, så han er redd leiligheten skal havarere. Jeg spurte hva han mente med havarere, for alt jeg så for meg var en båt som kjører inn i et skjær. Med fulle middelaldrende menn uten redningsvest. Som drukner bare ved en liten skvett sjøvann. Men leiligheter kan hverken flyte eller kjøre inn i skjær, dessverre. Med mindre leiligheten er en husbåt da. Sant nok kan vi se litt av havet fra soveromsvinduet, men det er vel det nærmeste leiligheten kommer sjølivet. Og godt er det.

For øvrig har takstmannen satt prisen på nytt gulv til 40 000 kroner. Jeg feiret med å kjøpe meg to nye par sko med så høye hæler at jeg ikke klarer gå i dem.

Fordi det er logisk lizm.

mandag 22. juni 2009

Den forsvunne rustklumpen

Jeg har endelig sommerferie, og feiret dette med å sove 4 timer i natt. Fire korte, idiotiske timer. Nabolagets skjærer bestemte seg nemlig for å ha landsmøte og inviterte til konkurranse i hvem som kan hyle høyest. Eller hva enn skjærer gjør. De lager i hvert fall et forferdelig leven når de først setter i gang. Og det forundrer meg ikke om det er skjærenes feil at jeg valgte skrive ordet leven for første gang heller. Seriøst, er det noen under 70 som fortsatt sier leven? De skjærene altså.

Uansett, jeg måtte lukke vinduet for å prøve skjerme meg fra det verste bråket. Og lukker man vinduet den ene dagen hvor det faktisk er fint vær i Trøndelag resulterer det selvsagt i et ufattelig varmt soverom. Med andre ord fikk jeg ikke sove mye etter klokka 6. Jeg hater verden. Og verden hater meg.

Med håp om å få gjort noe konstruktivt i dag sjekket jeg sats.no for morgentreningstimer. Ja, sett slikt.. Sykkel klassisk klokka 9:15. Så spennende. Jeg kastet i meg en brødskive, skiftet til treningstøy og magisk nok var jeg ute av døra rundt 9. God tid. Hadde jeg bare kunnet finne bilen..

Bilen er borte. Glenn er borte. Bilen min er, ammagad, borte!
Jada, jeg ser ironien ved å kjøre for å dra på trening. Og er det noen som nå påstår at man like gjerne kan jogge seg en tur kan de heller gå og kaste syre på seg selv, for det er jeg komplett uinteressert i. Joggingen altså. Kaste syre på folk derimot. Hmm.. intriguing.

Men tilbake til poenget. HVEM HAR TATT BILEN MIN?

tirsdag 16. juni 2009

Tapet vs. Siri: 0 - 1

Mer eller mindre interessante ting jeg har funnet ut de siste ukene:
  • I gamledager brukte de superlim for å feste tapet.
  • Gammel tapet sitter godt.
  • Å skrape av tapet er noe dritt.
  • Også er den stygg og lukter vondt.
  • Tapet kan gå dø.
  • Aller helst et annet sted enn leiligheten hvor jeg må skrape den av veggen.
Jævelen i sitt naturlige element

torsdag 4. juni 2009

In Soviet Russia, apartment restores you

Tidenes sommerjobb er så dårlig betalt at lønna faktisk er ikkeeksisterende.

Som tatt ut fra et moldovsk interiørmagasin. Fordrukken eks-sovjeter inkludert.

Jeg gleder meg. Litt.

søndag 17. mai 2009

Lenge leve Noreg

Det er på høytidsdager man innser hvor venne- og familieløs man egentlig er. Mr Samboer har 12-timersvakt. Foreldrene mine er på sykkeltur(!) i Toscana av alle steder, og bror var opptatt med andre ting før også han skulle på jobb. Venner er så ikkeeksisterende at de gidder jeg ikke nevne engang. Så, kort fortalt har jeg altså har sittet her hjemme og sutret for meg selv i hele dag. Hyggelig.

For å muntre meg opp har min snille samboer reservert bord ved Big Horn Steakhouse rett før stengetid. Bare så synd jeg klarte whine om det også. 650 kroner for en liten middag. Væh væh væh. Jeg må sminke meg. Væh væh væh. Jeg har ingenting å ha på meg. Væh væh væh.

Merkelig hvordan alt jeg har i klesskapet mitt får meg til å se ut som en sekk poteter. Til og med kjolen som var såå fin for noen dager siden ser ut som en striesekk i dag. Men problemet er selvsagt ikke klærne. Sånn egentlig. De ser jo fine ut der de henger. Dessverre er fellesnevneren ved alle antrekkene er ingenting annet enn.. vel, meg. Akk ja. Hadde jeg bare vært en kleshenger.

Dette er forresten det jeg bedrev den 16. Jeg fotograferte en uteligger som så (hørte på?) fotballkamp mens han klirret med ølflaskene sine i en avskiltet kassebil nede ved havna. Partei åhn lizm.

fredag 8. mai 2009

Livet er fullt av overraskelser



Gjett hvilken nabo jeg så sette møbler inn i en kassebil da jeg kom hjem i dag?

Forundrer meg ikke om hun har kjøpt den andre leiligheten som var til salgs der jeg skal flytte etter sommeren. Det hadde virkelig vært noe. Her velger jeg flytte til et sted med jernbanen som nærmeste nabo for å bli kvitt henne, men sett slikt - det er tydeligvis ikke nok.

Neste steg blir å flytte til Gokk. Jeg gleder meg allerede.

onsdag 6. mai 2009

Til min kjære nabo

Kjære nabo,
Først vil jeg benytte anledningen til å si hvor mye jeg beundrer utholdenheten din. Det er ingenting annet enn beundringsverdig at du klarer bo i en knøttliten leilighet sammen med en så stor hund. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må lukte i leiligheten din, men jeg skjønner godt at du heller vil sitte ute og snakke nå som det er varmere vær. Det var fint at du valgte bruke kjøkkenvifta istedet for å stå ute i snøen og røyke i vinter, for baderommet i leiligheten vår trenger så mye røyklukt det kan få. Det gir håndkledene en aroma av luksus og velvære, og hver morgen føles som et hotellbesøk i hvilken som helst europeisk storby. Eneste problemet er muligens at storbyen faktisk er Minsk, hotellet er et herberge, og bofellesskapet er en gammel ekskommunist høy på lim og potetskrellsprit. Men dette er altså bare uviktige detaljer.

Den første dagen jeg endelig hadde flyttet hjemmefra og inn i denne leiligheten feiret du med å spille musikk til ære for meg. Du spilte ekstra høyt for at jeg skulle få mest mulig glede av musikken, noe du også har gjort ved mang en gang siden. Jeg synes likevel sjangervalg er noe underlig, i og med at jeg aldri har vært spesielt fan av den type trance eller slik pop-musikk. Men på en annen side kjenner du meg ikke så godt, og jeg er glad du heller valgte Absolute Music 48 enn en CD med death metal. Likevel kan du kanskje prøve lytte litt til hva jeg velger spille innimellom og velge deretter. Jeg vet jeg spiller på ganske lavt volum, men om du skur av din egen musikk hjelper det faktisk betrakelig.

En annen ting jeg liker så godt med deg, kjære nabo, er at du prøver hjelpe meg med innsovningen om kvelden. Som vi alle vet gjør svak massasje veldig godt for kropp og sjel, og uansett hvordan jeg timer leggetiden min (ja, selv klokka 4 om natten) har du satt på vaskemaskinen akkurat riktig tidspunkt, så sentrifugeringen setter i gang. Det er hyggelig et sengen min dirrer lett, men litt plagsomt at bildet på veggen og hyllene også begever seg og lager støy. Men jeg tilgir deg, o snille nabo. Jeg vet du vasker klær midt på natten kun for å glede meg.

Og som du tar hensyn. Noen morgener trenger jeg ikke vekkeklokke engang. I dag ble jeg for eksempel vekket altfor tidlig fordi den fine Schæferen din som nok en gang bjeffet på ett eller annet som var utenfor hans rekkevidde. Det er hyggelig at hunden din er aktiv og sosialiserer med andre mennesker og dyr. Det er også fint at tok deg tid til å roe ned Herr Schæfer ved å faktisk tilbringe litt tid med han. Det beste med hele situasjonen var at du også denne morgenen følte nikotinsuget komme og tente deg derfor enda en sigarett. Og ikke for å glemme den viktige detaljen at vinduet mitt sto i luftestilling, og soverommet mitt ble deretter ganske fort fylt med nydelig røyklukt. Ah, ingenting er som å våkne til god, frisk luft om morgenen.

Ja, kjære nabo, det er med tungt hjerte at jeg nå må beredte at jeg snart skal flytte. Av alle de flotte, egoistiske fyllikene som bor i dette leilighetskomplekset er det deg jeg kommer til å savne aller mest. Vi fikk godt over 3 år sammen, og det er aldeles ikke nok. Jeg håper du kommer til å behandle de neste naboene dine like godt.

Kjærlig hilsen
Oppgitt nabo.

fredag 1. mai 2009

Eksamensglede

Den siste uka har jeg mer eller mindre tilbragt oppe på kontoret til mine foreldre (stakkars bror har mistet barndomsrommet sitt, mens mitt består. Hvem er favorittbarnet, tror du?) med min gode venn Leo og mine ikke fullt så gode venner norskbøkene.

Leo er omtrent like trist som notatene mine. Væh væh væh.

Tiden jeg derimot ikke tilbragte oppe i huset hos mine foreldre ble brukt på andre spennende aktiviteter, som å knuse tallerkener og glass i frustrasjon, kjefte på Mr Samboer, hate verden, gråte og ikke minst diverse timer hos krisepsykolog (eller var det krisetime hos psykolog?) og fastlege. Jeg elsker eksamen. Jeg burde sørge for å gå opp til muntlig litt oftere. Emosjonell berg- og dalbane er sterkt undervurdert, og jeg anbefaler alle gå gjennom dette så ofte som mulig.

Men eksamen kom, og eksamen dro. Jeg hadde forventet en litt mer snever oppgave enn "Ta utgangspunkt i to tekster på leselista, og velg to litterære perioder. Bruk tekstene til å vise typiske litterære trekk ved periodene, og sammenlign de littærere periodene. Vis hvordan litteraturen henger sammen med samfunnsforholdene, og trekk i den sammenheng inn den norske språksituasjonen da tekstene ble skrevet", spesielt siden jeg ikke hadde fokusert på leselisten i det hele tatt. Og når den består av 25 tekster ble det plutselig fryktelig vanskelig å bestemme seg for akkurat hvilke to man burde velge. Sånn i forhold til.. eh, samfunnsforholdene og den språklige situasjonen. Så hodet mitt bestemte seg for å bruke halvparten av de 30 forberedelsesminuttene på å få et lite sammenbrudd, tett etterfulgt av hysterisk gråt og risting. Hurra! Eksamen lenge leve!

Etter det husker jeg ikke helt hva jeg gjorde. Jeg vet jeg kopierte deler av notatene mine ned på eksamenarket og gikk inn for å holde foredrag foran sensor, men hvordan jeg klarte det er litt usikkert. Det første jeg gjorde istedet for å holde foredrag var å begynne gråte på nytt, for å så ikke forstå et eneste ord jeg hadde skrevet på arket. Aldri før har norsk vært så uforståelig. Og det er det som er så ufattelig irriterende.. jeg hadde så og si lært meg hele norskpensum utenat, men klarte ikke få frem en eneste setning. Så jeg endte opp med å svare på spørsmål istedet. Usammenhengende og stotrende.

Og så brøt jeg sammen igjen.

Heldigvis for de andre privatistene var jeg den første i ilden. Jeg tror det er viktig at det alltid er en eller annen fjott først ute, som kan totalt ydmyke seg og sette standarden for resten. Fremføringsmessig tror jeg virkelig ingen kan score lavere enn meg.

Men det er nå forvirringen blir total. Jeg misliker sånne genier som whiner om og om igjen om at de dør og at de stryker (Linnéa!), men ender opp med toppkarakter likevel. Sist jeg hadde muntlig eksamen (for 4 år siden) visste jeg at jeg hadde gjort det bra, og resultatet ble selvsagt deretter. Denne gangen husker jeg som sagt ingenting av hva jeg gjorde inne på eksamensrommet (annet enn at jeg så ned i bordet og snufset), og forventet da nærmest stryk. Jeg visste at jeg kom til å få stå-karakter, for det fantes ikke annen kunnskap i hodet mitt enn fag, men det er jo fryktelig synd å få en 2-er når man vet man egentlig kan nok til å score langt høyere.

Som sagt. Jeg er forvirret. Enten synes læreren og sensor fryktelig synd på meg, eller så har fremføring minimal innvirkning på karakteren. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hvilken av de to som stemmer, men hva betyr vel egentlig det?

Jeg fikk 5. Det er alt som teller akkurat nå. Siri er glad.

onsdag 22. april 2009

Eksamensnerver, del II

Rett før påske mottok jeg endelig brevet med de fastsatte datoene for eksamen. I forrige uke fortalte norsklæreren min meg at det hadde blitt noe kluss med datoene, så jeg skulle ikke ha muntlig eksamen den 22. mai men den 30. Like greit. En måned og åtte ekstra dager til eksamenshelvete.

Så, mens jeg kjørte til skolen i dag fikk jeg plutselig en vond følelse i magen. Du vet det kvalmende suget man får når man innser at man har misforstått ett eller annet vesentlig. Eller kanskje det bare er jeg som opplever det sånn. Litt som å være i vektløs tilstand et lite øyeblikk. Morsom opplevelse på tivoli, ikke fullt så morsom ellers.
Uansett, jeg satt der hørte på radioen da en del av hjernen min bestemte seg for å ta kontakt med den andre. Plutselig innså jeg at læreren aldri spesifiserte hvilken måned jeg har eksamen. Og at den 30. mai er pinseaften og.. vel, pinseaften. Og ingen har da eksamen på pinseaften?

Jada. Det er bekreftet. Jeg har 7 dager på meg til å lese tre bøker på 700 sider hver, pluss huske de to romanene jeg skulle ha skrevet særemne om.
Smart. Lykke til, Siri.

tirsdag 14. april 2009

Mer ferie, takk

Første skoledag etter endt ferie er alltid like spennende. Spesielt når jeg har valgt frivillig å møte opp to timer tidligere for å ha enetimer med en djeveldyrker. Eller kanskje det var mannen med ljåen? Mattelærer? Ikke at det spiller noen rolle, ingen ser forskjell likevel. Og frivillig avtalt var det vel heller ikke når jeg tenker meg om. Ekstratimer eller stryk. Velg selv.

Siden jeg gruet meg så fryktelig til disse timene fant jeg ut at det var en strålende idé å legge seg ved daggry. Jeg var litt usikker på hvordan dagen egentlig gryr, så jeg satte meg tålmodig på sengekanten og ventet på at noe skulle skje. Jeg hadde håpet på rosa himmel og kanskje noen dansende leprechauner, men ventingen ble forjeves på grunn av skydekket som måtte ødelegge alt. Men lyst ble det til likevel, og 3 timer søvn må da være nok?

Tydeligvis ikke. I morges klarte jeg miste øredobbene mine på badegulvet to ganger før jeg traff øreflippen, og andre gangen jeg bøyde meg ned for å finne dem slo jeg hodet i vasken. Plagsomt. Ille nok at jeg hadde det så travelt at jeg måtte skippe sminken for å ikke stikke ut et øye, men må jeg begynne droppe smykker også nå? Hva blir det neste? Slutte dusje i frykt for å kveles av håndkleet?


Jeg kom 20 minutter for sent til ekstratimene også. Og på mitt magiske vis var jeg så stresset at jeg ikke turte gå inn. Så læreren satt vel der og blomstret helt alene. Fantastisk, Siri. Jeg får ta med blomsterpotte som plaster på såret neste uke. Hvis det blir neste uke, da.

Etter min epic fail utenfor skolen bestemte jeg meg for å dra innom BigBite for litt lunsj. Etter å ha stått en halv evighet i kø, bestilte jeg min halve med ost og skinke før jeg ga fyren bak kassa menykortet mitt i håp om gratismeny. Han så ned på kortet mitt, så rart tilbake på meg, ble usikker og begynte fikle med kortautomaten. "Flott", tenkte jeg surt, fortsatt trist og lei etter skolefadesen. "En sånn fyr på opplæring".

Men tror du ikke fyren satte igang med å humre også. Tenke seg til. Og da gikk det ikke lang tid før jeg la merke til at kortet han sto med i hånden hadde grønn bakside. Og at det han lo av var bildet av en 16-årig Siri på forsiden. Jeg hadde med andre ord klart gi han mitt nydelige SATS-medlemsskapskort istedet for menykortet. Og det kortet er selvsagt laminert med tidenes flaueste bilde. For jeg var nemlig like bildesky som en snøleopard i sine naturlige omgivelser på den tiden. For å kapre mitt vakre ytre på film måtte man enten sette opp fotofelle eller ligge 3 måneder i en steinrøys. Og ikke engang da var man sikret et godt resultat.

For korrekthetens skyld har jeg googlet bilder av meg og min lyssky venn, og resultatene viser at Snø L. Eopard er 831 000 ganger mer populær enn meg. Skuffende. Men likheten er i det minste slående. Du og jeg, Snø. Du og jeg.

mandag 13. april 2009

Påskehelga

Tydeligvis er det farlig å sende en laptop med alle mine passord lagret med Mr Samboer til Bergen. Jeg trodde først han tøyset når han sa han hadde tatt navnet Jørgen Shommer (dust) og blogget (dustere) på min blogg (dustest!), men så feil kan man ta. Men jeg synes han gjorde en brukbar jobb, selv med sin Wergelandsfascinasjon, som jeg sverger å aldri ha hørt om før. Lurer på hva slags andre ulumskheter han bedriver når han er bortreist.

Apropos bortreist - eller kanskje det motsatte. Jeg er hjemme! Og siden jeg ikke har noe bedre å gjøre skal jeg illustrere helga livlig med spennende bilder. Hurra!

Som om det å komme frem til Hytteparadiset™ ikke er ille nok i seg selv må man tilbringe cirka to timer i en bil i Ingenstedsland™ for å komme dit. Og siden Ingenstedsland™ befinner seg i svingete daler mellom høye fjell betyr det mulighetene for radio er minimale. I dette tilfellet betyr minimale muligheter altså P1 og P2 - to kanalers eksistens like usannsynlig som at jeg skulle fått vinger og flydd avgårde. Et av livets store mysterier, med andre ord. Men siden det er påske er jeg selvsagt alltid beredt, og med dette i tankene lagde jeg meg en CD med ukas Spotifyfavoritter for å holde meg med selskap, før jeg satte meg inn i Ferdinand Ferdinand og kjørte avgårde.

Problemet var bare at jeg hadde brent CD-en uten tanke på at Ferdinands avspiller faktisk er 10 år gammel og kanskje ikke tar brente CD-er så godt. Etterhvert som CD-en ble varm ble Ferdinand irritert, og kombinert med humpete asfalt (de som satte opp vedlikeholdsbudsjettet for veiene ute i distriktet kan ikke ha bevegd seg nord for Sinsenkrysset) ble det hele en svært dyster affære. Jeg måtte altså ta til takke med P1 eller P2. Jeg valgte stillhet.

Vel fremme ved hytta ble det med ett tydelig klart at jeg nå var i villmarkens hender. Skumle, ukjente lyder kom hissig fra nærmeste buskas. Men uredd som jeg er klarte jeg selvfølgelig forevige møtet med det skumle dyret på digital film før det lusket videre. Alt for å glede dere, ikke sant? Og ja, bildet over kan trykkes på for å forstørres. Men jeg tar ikke ansvar for eventuelle sjokkskader.

Hytteparadiset i light-utgave. Nei, det der er ikke hytta vår. Men et bilde som minner meg på hvor glad jeg er for at foreldrene mine valgte bosette seg i en storby. Og at norsk arkitektur ofte går mer på økonomi enn estetisk sans. Baksiden av huset har faktisk bare ett vindu. Vinduer er tydeligvis ikke en nødvendighet på landet.

Selvsagt måtte også jeg ha med det obligatoriske bildet av påskeegget. Mitt var i år gult med gullkanter (nei, fargen er ikke manipulert lizm) og fylt med blandet godteri som kanskje ikke alltid smakte like godt. Men den barnlige gleden av å motta påskeegg overskygget all smak, og som ved magi ble egget tomt på null komma niks (vel, i løpet av kvelden i det minste).

Et bilde av det mytiske skogsdyret og hans artsfrende i en aktivitet som visstnok er meget utbredt i hyttetraktene. Nei, jeg snakker ikke om dvergkasting (ser du noen dverger på bildet kanskje?), men noe så spennende som floking av garn. Eller var det de-floking av garn? Garnsetting? Garn-nøsting? Husflidens landsmøte? Noe sånt.

Egentlig er det ufattelig lite å foreta seg på hytta, så hadde jeg ikke hatt med meg nummer to og tre av Twilight-serien hadde jeg nok sakte men sikkert dødd litt innvendig de to døgnene jeg tilbragte der. Men siden dere allerede har sett nok bilder av Skumring tenkte jeg heller legge ved et bilde av min gode venn, som standhaftig holdt min side mens jeg leste. Ørnar kom inn i familien etter en tur til Tunisia. Pappa byttet meg bort for fem kameler, en geit og denne håndlagde ørnen i tre.

Ahmed Mohamed sier forresten hallo. Nå skal jeg lage middag.

søndag 12. april 2009

Jørgen Shommer

Halla!
Akk ja, da var den fantastiske Siri Winther ute på hytten, og ute av stand til noen som helst form for eksepsjonell blogging. Hva, o hva kan man gjøre?! Tja, å overlate bloggingen til MEG er nok ikke det lureste i alle fall (ei heller frivillige, men hva kan man gjøre når laptoppen er lånt ut til sin bedre halvdel, meg, og man selv er på hytten). Så, hva er det egentlig det går i her, det lurer jeg på. Kan ikke akkurat si at jeg er noen ekspert på dette "blogge-" fenomenet, men skal vel alltids få skvist ut et par linjer. Jeg er jo da, om noen lurte, Siri's fantastiske elsker, koser og klemmer - Jørgen Shommer. Nuvel, Shommer er kanskje ikke akkurat etternavnet, men det klinger da godt i alle fall!

Jeg leste nylig en tekst om noen som har laget en Wergelands- database. Denne databasen kan man da bruke for å kryssjekke om andre tekster er vitterlig "Wergelandske" eller ikke, basert på forskjellige faktorer. En faktor var vel noe slikt som at setningene er veldig lange, med mye oppfinnsom tegnsetting; noe jeg ikke er alt for flink å benytte meg av. Burde flette inn noen semikolon her, kommaer der og streker overalt, o vel. Ellers bruker jo Wergeland både korte fine ord som akk o ve, noe jeg selv er en svoren tilhenger av (i alle fall akk o ve!), men samtidig ord av en betydelig størrelse ála Wienerpølsekomposisjonsmaker. Vel, nå er vel kanskje ikke akkurat dette ordet et særs godt eksempel på noe Wergeland ville skrive i en tekst (eller har han det? Hvem vet!), men det er i det minste av en sådan lengde, og et fantastisk ord likeså! Ellers var det vel et par andre faktorer også, men av en heller uinteressant verdi for både meg, og dere, akk Wergeland du Wergeland. Slikt et litterært geni for Norge og verden generelt, men så utrolig kjedelig for oss spreke unge nordmenn idag.

Akkurat på dette tidspunktet burde jeg også flette inn et par ordspill, og kanskje til og med noen allegorier, men det er vel egentlig min rake motsetning; Winther's arena. Jeg er ikke noe særs til hverken det eller tekstskriving. Akk o ve!

Ps: Feel free til å Wergelandifisere denne teksten, eventuelt deres egne. Skulle ha limt inn en link her til artikkelen også, men da den var i papirform får dere nøye dere med en PS som ikke sier noe særs uansett. Muaha!

Jørgen Shommer, signing out, i denne fantastiske Vhårtiden. (Hø Hø)

fredag 10. april 2009

Prosjekt: en bedre Siri, del II

Deler av Prosjekt: en bedre Siri medførte at jeg ble liggende inne på soverommet i et skummelt antall timer. Jeg hadde på forhånd regnet med å bli betatt av denne bokserien siden alle andre har blitt det, men det må da være grenser. Jeg er nå et godt stykke inn i bok nummer to og gruer meg allerede til å bli ferdig. Jeg liker virkelig Twilight-universet. Skulle ikke forundre meg om jeg en uke fra nå av sitter og produserer slikt som dette. Garantert. For så gale skal folk altså være.

Re opp sengen før man tar bilde? Oppskrytt.

Sånn ellers har jeg tilbragt påska så langt med å brette nyvaskede klær og støvsuge (dog dessverre ikke i stiletthæler. Ja, jeg vet. Skuffende!).

Også har jeg tent lys fordi det er hyggelig. Men aller mest fordi de idiotiske lysene har ligget i papir oppå puffen siden jeg fikk dem i gave rundt juletider. Min kjære tante ga meg telysestaker og lange stearinlys. Greit nok, de fungerer dugelig som vanlige lysestaker med litt triksing, men kåhm åhn. Så mye stress for å tenne et par lys gidder jeg ikke. Med mindre jeg har påskeferie, selvfølgelig.

Legg merke til at det ene lyset er bøyd etter å ha ligget i sola. Jeg er like overrasket selv. Sol i Norge. Hæ?

Den egentlige grunnen til at jeg giddet brette klær var fordi jeg faktisk skulle lage mat fra scratch i dag. Prosjekt: en bedre Siri (fra nå av forkortet til herlige PebS) betyr jo at jeg må spise sunt. Og prosessert mat er visstnok mindre sunt enn.. vel, økologisk og utuklet (i mangel på et bedre ord) mat. Og den sunneste av den sunneste maten i mitt hode vil alltid forbli fisk. Den fantastiske fisken. Du som jeg har hatet så inderlig gjennom hele barndommen. Ikke engang farmors spesielrømme (som var så gjennomsyret av eddik og sukker at den smakte for det meste.. sukker) gjorde torsken spiselig. Og nå skal jeg altså spise denne sagnomsuste fisken frivillig. Alt for PebS.

Og når det er fisk til middag skjønner dere hvorfor jeg valgte brette og gjemme vekk de nyvaskede klærne. Fisk stinker. Noe så innmari. Og selv om PebS krever sitt, nekter jeg lukte fisk i 3 uker fremover. Der går grensa, til og med for meg.

Tandoorimarinert laksefilet med mangochutney og yasminris. Skillz.

Det verste jeg vet er bloggerinner som absolutt skal poste bilde av maten sin. Spesielt med misforstått makroinnstilling på kameraet. Ingenting er så ekkelt som ekkel mat. Dessverre føler jeg meg litt hyklersk akkurat nå.. for hvordan får man halvsvidd oransje laks til å se delikat ut? Og jeg klarte fokusere på feil ende av tallerkenen så chutneyen ser litt blurry ut. Krise.

Prosjekt: en bredere Siri (fin typo) skal nå gi meg tidenes prøvelse. To timer i bil. Alene. For å komme til et sted hvor jeg må være sammen med foreldrene mine i 3 dager. Alene.

Hvorfor ble jeg ikke med samboeren min til Bergen istedet? Og hvorfor i alle dager sendte jeg med han laptopen min? Verden jobber mot meg. Prosjektet jobber mot meg. Hjelp?

torsdag 9. april 2009

Prosjekt: en bedre Siri

Noen vage minner fra religionstimene på barneskolen (eller.. strengt tatt het de noe så politisk ukorrekt som kristendom den gang) påstår at påske er tiden for gjenfødelse. Vi skipper glatt uviktige ting som pisking og korsfestelse, og går rett på bli ny-delen. Litt som alle kvinnebladene, vet dere. Bli ny! med Siri.

Et raskt Googlesøk på gjenfødelse bærer frukter. Eh, dårlig ordvalg.

Normaliseringen er i gang. Prosjekt: en bedre Siri har begynt. Forbildet er selvsagt det viktigste her i internettverdenen; fjortizjentebloggene. Noe annet ville blitt for dumt. Mørke klær, pessimisme og økonomisk tilbakeholdenhet skal byttes ut med lykkelig kjøpefest. Hvem trenger penger når man kan bytte til seg vakre klær? Rotete leilighet og dårlig kosthold forsvinner til fordel for en enda mer rotete leilighet (hvor skal man ellers slenge klærne?) og salat. Fisk, salat og vann. Og kaffe! Koppevis med steamet melk vi later som om er ekte kaffe. Åh ja. Jeg gleder meg allerede.

Jeg startet uka friskt med noe alle andre utenom meg synes er gøy; sitte timesvis på kafé og gjøre ingenting. Jeg var redd for at prosjektet skulle gå grunne allerede her, men heldigvis var en god venninne i byen, og magisk nok villig til å bli med. Det tok litt tid å finne en kafé som ikke var helt overfylt av fjortizer og småbarnsforeldre. Faktisk måtte vi krysse en elv (nei, vi bygde ikke flåte) for å finne et sted som hadde ledige bord. Det er tydelig at denne "sitte på kafé"-hobbyen er populær. Egentlig føler jeg meg litt snurt. Jeg mistenker alle disse kafégåerne har knekket den store kafékoden, og ingen av dem har giddet fortelle meg hemmeligheten. Hva er det som er så ufattelig gøy med å sitte i skitne stoler/sofaer, drikke kaffe og snakke om viktige ting dagen lang? Og hvorfor har ingen delt denne hemmeligheten med meg? Teitinger!

Uansett, tilbake til kaféturen. Jeg hadde skippet frokost og bestemte meg derfor for å kjøpe en liten salat. Bare 109 kroner? Ordner seg. Caffè latte for 43? Dønn dil. Man lever bare én gang.
Venninnen min, som tydeligvis er kaffeekspert, bestilte seg en kaffe jeg mistenker jeg ikke hadde klart uttale hvis jeg hadde husket hva den het. Spennende.
Selv om den lykkelige kjøpefesten min visstnok er i gang klarer jeg ikke la være tenke litt økonomisk. Ikke på min økonomi, men alle kafégåernes. Og da spesielt hvor godt betalt mamma- (og pappa-, greit) permisjonene er i dette landet om de har råd til å traske ned kjøpesentra og spise mat ute hver dag. Alle som har jobbet i butikk på et kjøpesenter vet jo at kundene midt på dagen alltid har en skrikende unge på armen/i vogna/gjemt i kjolen, og selv om det kanskje ikke er de samme folkene hver dag forundrer det meg ikke om de lusker rundt på et annet kjøpesenter istedet. Alt for å ikke vekke for mye oppmerksomhet. Men tro meg, jeg vet hvem dere er. Ingen skal føle seg trygge nå som Siri er på saken!

Nei, vent litt. Kanskje jeg blir nødt til å roe litt ned på konspirasjonsteoriene nå som Prosjektet (med stor p) er i gang. For slikt er ikke sosialt akseptert av forbildene mine, er det vel? Hmm.

Apropos bruke penger, ja. Etter kafébesøket (ja, det var faktisk noen timer igjen av dagen) bestemte jeg meg for at 150 kroner i halvspiselig mat og 50 i parkering ikke var nok. Det er tross alt påske, og da trenger man lesestoff. Og hvilke bøker er det jeg har lest utallige blogginnlegg om de siste månedene? Twilight, selvsagt! Åh, Edward Cullen. Jeg dåner i dine fiktive armer hvert øyeblikk.

Norli hadde 3 for 2 (2 for 3?) tilbud på engelske pocketbøker, og som alle vet er ordet tilbud et annet ord for "spare penger". Vips, jeg var tre bøker rikere.
Jeg er likevel litt skeptisk til den tvetydige betydningen av pocketbok. En bok som passer i lommen? Lykke til. En bok på størrelse med en lomme kanskje? Ja, hvis du har Psycho Cowboy-bukser anno 1993. Hva med en bok om Lommemannen? Nei takk. Hva med en bok av Lommemannen? Eh, nei. Jeg tror vi stopper der.

Let the kjøpefest commence. Nå også med bilder!
Ettersom påske som regel er etterfulgt av vår fant jeg ut at jeg trenger ny vårsko. Selv om jeg selvsagt burde kjøpt noen med høye stiletthæler vant den mer fornuftige delen av meg og jeg endte opp med disse:

Jeg har også oppdaget en nyfunnet respekt for alle dere fashionistas der ute som stadig legger ut bilder av forskjellige antrekk. Helt seriøst, det er umulig ta bilde av den nye kjolen min uten selvutløser. Spesielt med tanke på at det eneste speilet i leiligheten som er stort nok befinner seg i gangen, og gangen er cirka 1 meter bred. Attpåtil valgte jeg bruke speilrefleksen istedet for lomme(det ordet forfølger meg!)kameraet, og den var både tung og vanskelig å holde høyt nok. I ettertid ser jeg at jeg burde satt timeren på 2 sekunder og posert løpende mot en vegg, men det er ingen vegg i leiligheten min som er passende, og inngangsdøra virket som en dårlig idé. Så det ble altså skyvedørsgarderoben i gangen. Jeg prøvde så godt jeg kunne.

Dessuten, rent bortsett fra at jeg har kjøpt mitt første fargerike plagg på flere år, tenkte jeg at jeg kunne dele mine herlige muskuløse ben med dere. Spesielt venstrebenet. Åh hvilken vinkel!

I morgen fortsetter Prosjekt: en bedre Siri. Jeg skal støvsuge i stiletthæler, ta ansiktsmaske, drikke meg dritings på rosa cider og deretter fylleringe alle på telefonlista mi. Og selvsagt mens jeg fotodokumenterer det hele. Stay tuned!

lørdag 4. april 2009

The more you know

Jeg har blitt utfordret av Camilla til å skrive 30 tilfeldige fakta om meg selv, og siden jeg påstod i det forrige innlegget mitt at det (nest) viktigste i verden er å behage andre kan jeg ikke gjøre stort annet enn å innfri Camillas onde ønske. På en annen side er jeg unormalt tom for ting å skrive om i dag, som sannsynligvis ville resultert i et innlegg om værgudenes tydelige dype depresjon. På tide at noen tar affære og skaffer dem hjelp, for tristere vær har det ikke vært på lenge. Men.. eh, det skulle jeg ikke skrive om. Sant det.

Faktatid:
  1. Bilen min heter Glenn Conradi.
  2. Navnet ble unnfanget da jeg og en venninne skulle tenke på de to styggeste navnene vi vet om, for å så sette dem sammen.
  3. Jeg har vært så konsistent i bruken av navnet at til og med foreldrene mine kaller bilen Glenn.
  4. Da jeg og min bror skulle gjøre det samme for å navngi den andre bilen endte vi opp med å si det samme navnet samtidig. Litt creepy egentlig.
  5. Men bilen heter like fullt Ferdinand Ferdinand.
  6. Selv om jeg omtaler Glenn ganske ofte her i bloggen er jeg er faktisk veldig uinteressert i bil.
  7. Så lenge den funker gir jeg blanke i hvordan.
  8. Den mekaniske uinteressen til side - jeg blir veldig godt humør av å kjøre bil. Spesielt hvis det er fint vær.
  9. Dessuten har jeg selvsagt mad skillz.
  10. Jeg liker også bygge eller sette sammen ting.
  11. Det er med andre ord jeg som gjør det praktiske her i hjemmet, blant annet sette sammen de stasjonære PC-ene våre.
  12. Å sette sammen komponentene i en PC er omtrent like vanskelig som å sette sammen en Billy-hylle fra Ikea.
  13. Nå har jeg riktignok aldri satt sammen en Billy-hylle, men jeg tror sammenligningen likevel er korrekt.
  14. Jeg har derimot satt sammen åtte Benno-hyller, og det sier litt om hvor stor filmsamlingen til min samboer har blitt.
  15. Jeg kunne ønske han sluttet kjøpe så mange Jackie Chan-filmer. De suger.
  16. Men ikke mer enn de andre obskøne asiatiske filmene han kjøper på import.
  17. Jeg misliker sterkt å bruke mine egne penger på ufornuftige ting.
  18. Hvis jeg shopper for mye blir jeg liggende våken om natten og uroe meg for fremtiden, og ikke minst husleia, strømregningene og bredbåndsregningen.
  19. Bruke andres penger derimot. Akk, ja. Jeg liker fortsatt ta med meg mamma(s VISA-kort) på handletur.
  20. Jeg kunne ønske jeg var litt mer selvstendig.
  21. Hadde jeg laget meg nyttårsforsett skulle ett av dem være å bli mer uavhengig.
  22. Jeg synes nyttårsforsett generelt er en dum idé.
  23. Jeg trenger ikke flere ting å ha dårlig samvittighet for eller være skuffet over enn jeg allerede har.
  24. Etter å ha oppdaget internetts påkantentilulovligehostkremt nedlastingsmuligheter har jeg blitt tidenes største TV-seriejunkie.
  25. Drømmejobben må være å oppdage nye serier og bedømme om de har potensiale.
  26. Eller kanskje filmkritiker, selv om dette ville betydd at jeg må ha sett en del av filmene i punkt 16.
  27. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil bli hvis jeg en gang blir voksen.
  28. Sannsynligvis ender jeg opp som noe ufattelig kjipt. Serviceansvarlig hos NAV eller kantinemedarbeider for eksempel.
  29. Priviligert som vi er her i Norge tror jeg alt ordner seg til slutt.
  30. I dag er jeg en optimistisk pessimist, for vanligvis tror jeg alt går til helvete.
Hvis det ikke formet seg en regnbue over samtlige leseres hoder nå vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg er bare et menneske!

Og til slutt må jeg nesten utfordre noen andre til å gjøre det samme, for jeg mistenker det var en del av oppgaven. Så Linnéa - you're it.

torsdag 2. april 2009

Terrorstøy

Noe som virkelig irriterer meg om dagen (eller kanskje aller mest om natten) er folk som ikke klarer beherske lydnivået på stemmen sin når de har på seg hodetelefoner eller slike nymotens headset med, ammagad, mikrofon. Det finnes ikke noe som er mer irriterende enn en konstant ropende stemme. Og bare for å gjøre det klart - stemmen i dette tilfellet tilhører selvfølgelig min fantastiske samboer.

Ja, det er fint at du beholder kontakten med kompisene dine som bor i Bergen via internett. Det er fint at du har funnet glede i å spille ett eller annet dust spill kalt Battlefield II. Det er fint at dine kamerater deler gleden din ved å også spille dette irriterende krigsspillet. Det er fint at dagens teknologi gjør det mulig å spille over nett og, brace yourself, snakke samtidig. Masse fine ting. Men hvorfor i alle dager må stemmen din gå opp fem hakk bare fordi ørene dine er dekket med skumgummi og plast? Og hvorfor gir du tilsynelatende faen når jeg sier det irriterer meg? Å behage andre er jo det viktigste i hele verden. Ok, det nest viktigste. Det viktigste er selvsagt å behage meg. Meg. Viktige meg!

Men hadde ikke du blitt sur om det stadig ble ropt på utvannet bergensk ved siden av deg? Og vi vet jo alle hvor høylytte bergensere er fra før. Kombinér dette med "jeg snakker høyt fordi jeg ikke hører hvor høyt jeg egentlig snakker"-syndromet (forslag til kortere navn mottas i kommentarfeltet med stor glede) og du får hørselsskader bare av å lese om det.

Ja, greit, så har jeg kanskje en tendens til å fremstille den teite samboeren min litt.. eh.. urettferdig her i bloggen. Men jeg er snill innimellom også. Kanskje. Sånn som i går, da klokka hadde passert ett, og jeg ikke fikk sove på grunn at den jævla hylingen i stua. Jeg hadde prøvd fortelle han at jeg faktisk prøvde sove og at det var tilnærmet umulig når han bråkte på den måten. Siden dette ikke fikk han til å tie stille bestemte jeg meg for å bombardere han med SMS-er med hyggelig innhold. I følge utboksen min sendte jeg "Jeg hater deg og jeg håper du dør" hele syv ganger. Kjærleiksbrev vi kan vise barnebarna med andre ord.

Men så begynte jeg tenke på hvor kjipt det ville være om jeg døde i en bilulykke på vei til skolen, og den siste kommunikasjonen vi hadde var en rekke SMS-er av såpass hyggelig art. Så jeg bestemte meg for å sende en ny utgave.

"Jeg elsker deg og håper du dør


- av alderdom".

Se, jeg kan hvis jeg vil.

Ikke at det faktisk hjalp noe.
Men men, man kan ikke få alt her i livet. Litt stillhet for eksempel. Føkkings umulig.

fredag 27. mars 2009

Siri tester ting, del I

Siden Siris mattips fikk slik en stormende suksess har jeg bestemt meg for å prøve meg på nok en slager jeg har sett rundt omkring på andre blogger. Ja, hvorfor gidde være unik når man kan være en i mengden? Hvorfor ta et standpunkt og skrive lange meningsfulle innlegg om politikk og religion og sånt når man skrive tanketomme tekster om ingenting? Vi vet jo alle hva folket vil ha!

Siri tester ting, del I.
Jeg har siden jeg tok førerkort for en god del år siden ikke vært særlig glad i kollektivtransport. Nei, det er faktisk en løgn. Jeg har aldri vært særlig glad i kollektivtransport. Sånn rent miljømessig er det et supert tiltak, men for den angstbefengte taperen jeg er har jeg og det kollektive reisetilbudet gått på en ubehagelig smell eller to, så da jeg endelig fikk muligheten til å avslutte forholdet var ikke det akkurat et vanskelig valg.
Uansett, min kjæreste venn i hele verden er for tiden på verkstedet hvor han i disse dager avventer sin dødsdom. Jeg er med andre ord billøs. Derfor har jeg bestemt meg for, i reneste Paris Hilton stil, for å teste en del av dette vidunderet vi kaller kollektivtrafikk. Jeg skal uten videre introduksjon altså teste.. buss. Spennende! Mitt eneste problem er at jeg selvfølgelig glemte kamera hjemme.. men hva gjør vel det når man har Google?

Onward!

Bussen er for sin egen skyld anonymisert. Kan ikke risikere ha gale blogglesere løpende etter seg.

Harde fakta
Merke: Volvo.
Type: Buss, hvit, av nyere årgang.
Sjåfør: Mann, god tyngde på magen, skjegg, trønder.
Sjåførlue: Tilstedeværende.
Billettpris: 30 kroner. Det koster heldigvis ikke skjorta å ta buss i Norge. Men det hadde vel kanskje vært litt i meste laget? Da tar jeg heller taxi lizm.
Renhold: Godkjent. Ingen knuste vepser bak reklamen på vinduene såvidt jeg kunne se. Men så er det fortsatt vinter også da.
Antall hodetelefoner med for høyt volum: 6.
Klientell: Vel..

Variert?
Fordeler med buss:
  • Det er miljøvennlig å reise kollektivt.
  • Man slipper gjøre noe mens man blir fraktet fra A til B.
  • Man sparer bensinpenger.
  • Og ikke minst utgifter til farts- og parkeringsbøter.
  • Man får oppleve et mangfold av mennesker.
  • Uansett hvor ekkel man er kommer det som regel en person og setter seg ved siden av deg.
  • Det er tidvis sosialt.
  • Man kan lytte til musikk.
  • Og se på omgivelsene.
Ulemper:
  • Pfft, hvem bryr seg egentlig om miljøet?
  • Man kjeder vettet av seg. Å kjøre bil er faktisk er morsomt.
  • Man sparer så mye penger at man ikke får bli med på TV3s "Luksusfellen" likevel.
  • Og rettsvesenet kollapser på grunn av manglende inntekter.
  • Mangfold er forresten bare et fancy ord for "personer med ubehagelig kroppslukt".
  • Og denne mangfoldige personen setter seg som regel ved siden av deg.
  • Og han skal attpåtil være sosial.
  • Du prøver stenge han ute med musikk, men oppdager straks at hodetelefonene ligger igjen hjemme.
  • Faen.
Konklusjon
Buss er pest, bil er best.
Pappa, kan du kjøpe meg en ny bil? Vær så snill. Bare en liten en!

Siri tester ting er sponset av Jeg-må-seriøst-slutte-bruke-så-mange-utropstegn og Jeg-må-dumpe-samboeren-min-og-skaffe-meg-en-rånetype-istedet.

onsdag 25. mars 2009

For all del, poke den som ligger nede

Vi husker alle poke-farsotten som herkset på facebook da dette ennå var nytt og spennende. Og vi husker alle hvor ufattelig irriterende det var å motta flertallige e-poster med "Idiotis K. Person has poked you" før vi lærte hvordan man skrur av e-postvarsling og ikke minst hvordan man gjør profilen usynlig for allmennheten. For dere er dette kanskje et vagt minne.. for meg dessverre høyst dagsaktuelt.

Én ting er å kjede vettet av seg alene, men når den man bor med gjør det samme blir alt fort mye verre. Og når den ikke navngitte personen man av en eller annen utenkelig grunn valgte flytte sammen med for 3,5 år siden finner ut at det eneste som er underholdende her i verden er å plage sin bedre halvdel blir en 30 kvadratmeter stor leilighet innmari liten.

Seriøst. Hvis han pirker meg i siden for å så rope POKE! én gang til kan jeg ikke holdes ansvarlig for det neste jeg finner på. Men jeg lover dere; there will be blood.

Som forøvrig er en ganske kul film. Så nå vet dere det. Hurra!

mandag 23. mars 2009

Eksamensnerver

Det ene forelesningsheftet er fra i høst, det andre er nyinnkjøpt. Bedriften har kanskje skiftet logo, men følelsen består.

torsdag 19. mars 2009

Magisk nytt design

Min kjære kjedet seg på jobb og bestemte seg for å delta i en konkurranse i regi av Trondheim kino. Og siden han tydeligvis har superpeiling på chickflicks ble han trukket ut som en av de heldige vinnerne. Premien din er på vei i posten. Hurra!

Vi synes det var litt rart at gratisbillettene ikke fikk plass i postkassen vår, men trosset likevel snøstormen og dro fornøyde til nærmeste postkontor (les: Bunnpris) for å hente dem. Ikke hver dag man vinner fine ting skal vite.

Og for en premie dere! For hvem har vel ikke lyst på en erkeamerikansk magic 8-ball istedet for gratisbilletter/gavekort på popkorn/polvotter/hva enn man vanligvis vinner i slike konkurranser?

Er han vel det. STFU!

Men hvem vet.. kanskje denne magiske sorte åtteballen virkelig har alle svarene. Kanskje vi nå endelig kan få svar på livets største mysterier. Hva er meningen med livet? Finnes det en gud? Vil global oppvarming bli vår undergang? Og sist, men ikke minst.. Hvem vinner Paradise Hotel, og hvor lenge skal Pia Haraldsen være brunette?

Kan du gi oss svar på dette kjære magiske ball?

Snufs, hulk.

Dere får heller trøste dere med mitt forsøk på übertrendy bloggdesign. Hjemmesnekret og feilkodet.. ikke verst.

tirsdag 17. mars 2009

Tanketull

Jeg har en snikende følelse om at hjernen min kun innehar et visst antall tanker og ord. At jeg stadig sitter og tenker med ordtelleren på, og at jeg snart har nådd maksgrensen for hva hjernen min klarer håndtere. At hver gang jeg skriver ned en form for tekst er det en liten del av hjernecellene mine som kortslutter og dør. Oppbrukt og borte for godt. Takk og farvel.

Ja, jeg er fullt klar over hvor irrasjonelt det høres ut. Men jeg opplever stadig vekk små tomrom i situasjoner hvor jeg aller helst skulle hatt en flom av tanker. Sånn som når jeg åpner omslagsarket til nynorsktentamen og begynner lese oppgavene. Fem valgfrie, fullstendig forskjellige oppgaver. Men likevel.. helt tomt. Ikke en eneste idé. Ikke en eneste selvstendig tanke. Bare et øredøvende sus av ingenting. Akkurat det samme gjelder matematikk. Jeg har oppgavene foran meg, jeg har fremgangsmåten beskrevet i tekstboka, jeg har til og med fasiten klar til bruk. Men hodet mitt vil ikke henge med. Det er som om tankene mine skal flytte seg fra ett sted i hodet til et annet, men de forsvinner underveis. Som å dra på fjelltur og gå seg bort i snøstormen og aldri bli funnet. Fortapt i tåkehavet. Nok metaforer nå?

Men er det normalt å bruke over en time på å skrive to avsnitt?
Jeg synes alt går så mye saktere enn før. Og nei, jeg er faktisk ikke gammel.

onsdag 11. mars 2009

Whining

Jeg synes det er interessant at alle som skal skrive et sutreinnlegg alltid unnskylder seg i forkant. Og samtidig understreker de at de føler de må unnskylde seg fordi triste innlegg er kjedelige. Ingen liker whining.

Ja jøss.

Mulig jeg er en ond jævel, men jeg elsker lese om andres problemer.
Så faren din kjørte over katten og meiet ned nabokona (med barnevogn) fordi han var full, men måtte kjøre mor på legevakta fordi lillebror knivstakk henne fordi han ble nektet nytt gamecard til World of Warcraft, samtidig som gardinene på kjøkkenet tok fyr så huset var nedbrent da alle (minus far, han havnet i fengsel) kom hjem igjen?
Fantastisk. Henter du litt popkorn med det samme?

torsdag 26. februar 2009

Global oppvarming ftw

Greit, så er ikke global oppvarming så flott for miljøet. Men vi kan jo ikke stoppe nå som kloden allerede har blitt litt varmere. Jeg stemmer for økt drivhuseffekt og mindre ozonlag! På den måten kommer gjennomsnittstemperaturen til å gå opp noen ekstra grader, og finanskrisa i Norge er saga blott. Vi får økt turisme fordi syden har blitt for varmt, og mannen i gata sparer hundrevis av kroner i måneden på solarium. Og det viktigste av alt.. vi slipper slapsevintre som denne. Ja, tenk.. vi kan likesågodt hoppe over alt som heter vinter. Vinter kan dø.

Bildebevis 1:
Her kan hele 8 biler parkere hvis jeg får viljen min

Bildebevis 2:
Gjennombløte sko blir historie

Bildebevis 3:
Mangler dessverre, men var i utgangspunktet et bilde av meg hvor jeg står ute i snøværet og fryser. Hutrer, til og med. Så det så.

Who's with me?

søndag 22. februar 2009

Button up

I går felte jeg tårer i en kinosal for første gang siden faren til Simba ble trampet ihjel en gang i 1994. Ja, jeg var isdronning til og med da resten av salen snufset om kapp på Titanic fire og et halvt år senere. Mens de fleste andre jenter på min alder blir dehydrert av å se The Notebook eller A walk to remember sitter jeg der som den følelsesmessig avstumpede dusten jeg er og angrer på at jeg ikke valgte en actionfilm istedet.
Selv om en mørk kinosal er et ganske akseptert sted å dra frem lommetørkelet (utdatert uttrykk, anyone? Hvem, forutenom gamlinger, bruker fortsatt lommetørkle? Ew) er det sjeldent jeg blir engasjert nok til å la følelsene ta overhånd.

Men i går ble jeg altså det. Følelsesmessig engasjert. For historien om den sære mannen født gammel traff meg midt i hjarterota. Moralen er gammel, innpakningen ny. Gjør det beste ut av det du har, og lev livet til det fulle. For du lever bare en gang.

Og nettopp derfor fikk jeg ikke sove før altfor sent i går natt. Og det er derfor jeg heller ikke klarte sovne igjen da Mr Samboer dro på jobb for noen timer siden. Jeg er så fryktelig redd for å våkne opp en dag og finne ut at jeg har blitt gammel. At min oppmålte tid er ute, og jeg kastet den bort på ingenting. Jeg har ikke lyst til å være den bitre kjerringa i hjørnet på gamlehjemmet som stadig klager over alt hun skulle ha gjøre, men ikke fikk gjort. Men jeg ser tendensene allerede.
Jeg har til dags dato fortsatt ikke hatt en reell ungdomstid. Jeg har, istedet for å være med venner og dra på fjortizfylla hver helg, sittet hjemme og isolert meg i mitt lille selvpåførte depresjonshelvete. Jeg har blitt dratt med av min kjære mor til en rekke offentlige instanser for å hjelpe meg få tilbake livslysten, uten at dét har hjulpet noe nevneverdig. Et tiår har snart gått og jada, jeg er bitter. Jeg er sint på meg selv fordi jeg fant ut at livet ikke var verdt leve før jeg i det hele tatt ga det sjansen. For selv om jeg sitter igjen med viktig livserfaring (er det ikke det vi trøster folk som har vært gjennom en påkjenning med? Du har i det minste lært noe viktig. Hah), forandrer det ikke det faktum at jeg ikke har et sosialt nettverk. Eller en utdannelse. Ikke har jeg nok arbeidserfaring for at det kan telle for noe heller (takk skal du ha, Samordaopptak). Optimistisk sett har jeg mye, men jeg mangler likevel det essensielle. Det som teller i dagens samfunn. Utdanning, jobb, penger, nettverk.

Jeg er på bunnen av den sosiale rangsstigen, og jeg aner ikke hvordan skal jeg klatre meg oppover. For jeg er ennå ikke 100% frisk, og ikke vet jeg om jeg noen gang blir det. Og det er nettopp derfor jeg er redd jeg skal våkne opp en dag og innse at det er for sent. At jeg brukte livet på å klage istedet for å gjør det beste ut av det.
Og ja, jeg innser ironien ved å i det hele tatt publisere dette. Klage, klage, klage. It's what I do best.

Ok. Nok eksistensiell minikrise for i dag.

mandag 16. februar 2009

Vinterferie

Nå som jeg endelig har vinterferie har jeg planlagt gjøre så lite som mulig. Det fine med å planlegge gjøre så lite som mulig er at man alltid ender opp med det motsatte. Så langt i dag har jeg dusjet og kuret håret, ryddet og vasket kjøkkenet, støvsugd hele leiligheten og satt igang prosjekt kjøkkenvifte. Prosjekt kjøkkenvifte kunne vært noe så fint som å brette en vakker origami-vifte, men det ser ut til at jeg må skuffe dere der. Faktisk er prosjekt kjøkkenvifte så uinteressant at jeg velger oppsummere det med én setning. Hadde jeg bedrevet voodoo hadde personen som valgte hvit plast med grov overflate som standardvifte for denne leiligheten ikke sovet godt i natt. Sånn.

In other news, etter 3 år med mas fra meg har pappa endelig lagt inn bud på en leilighet som vi to kan pusse opp sammen. Det fine med finanskrise er at de fleste investorene har havnet hos NAV/flyktet landet, og det er derfor nå større mulighet for oss vanlig dødelige å få tak i en nedsarvet leilighet til en forholdsvis hyggelig pris.
Det som derimot irriterer meg med hele opplegget er at megleren var en fjott som ikke kunne svare på noe som helst på visningen forrige mandag, og velger ha ny visning i dag, selv om budkrigen har kommet langt over prisantydningen. Pengegriske jævel.

Jaja, jeg kan alltids drømme..

torsdag 12. februar 2009

En kommentar

Jeg sliter virkelig med å blogge nå som jeg ikke er alene i leiligheten. Jeg vet ikke helt hva problemet er, annet enn at jeg ikke takler at noen andre har muligheten til å lese det jeg skriver før jeg er ferdig. Disse blogginnleggene er på ingen måte litterære mesterverk, men jeg synes likevel at de fortjener å bli lest fullførte. Det samme gjelder faktisk all form for kreativ aktivitet. Jeg må være alene, ellers klarer jeg ikke konsentrere meg om oppgaven. Triste greier egentlig. At jeg sluttet med grafisk design og maling da jeg flyttet sammen med kjæresten min. Jeg er rett og slett for redd for hva andre kan komme til å tenke om meg at jeg da heller la være gjøre noe som helst. Selv når andre i dette tilfellet er en person jeg i utgangspunktet kan dele alt med. Snufs.

Jeg har også problemer med å kommentere andres (gjerne ukjentes) blogger i frykt for hva de vil tro om meg. Når jeg først kommenterer ender jeg også opp med å bruke en del ironiske uttrykk eller et utspekulert (men akk så genialt) ordspill, og siden jeg ikke er spesielt tilhenger av smiletegn annet enn i chatting kan disse vakre kommentarene mine lett misforståes. Og jeg sitter igjen og føler at eieren av bloggen tror jeg enten er en idiot eller bare en drittsekk, spesielt hvis denne personen ikke svarer eller uttrykker at de faktisk skjønte poenget mitt. Det er altså på grunn av slike tanker at jeg sjelden legger igjen andre spor enn IP-en min.

Alle elsker kommentarer. Man blogger jo ikke for å forbli ulest. Så mitt spørsmål til dere kjære innbilte lesere, hva skriver dere vanligvis som kommentar? Og hvilke kommentarer liker dere best få selv?

Bold og greier. Må være viktig, med andre ord. Åh ja.

mandag 9. februar 2009

Morsdagsfeberfantasi

Pappa ringte meg lørdag ettermiddag og påstod at det var morsdag på søndag. Dette hadde selvfølgelig gått meg hus forbi nå som jeg har bodd i en liten sykdomshule i en uke. I samme slengen foreslo han at jeg og min bror skulle ta turen opp i huset og lage frokost til vår kjære mor. Klokka 9 søndag morgen. Hva er galt med verden? Ingen kan vel presse i seg mat så tidlig på en søndag? En søndag! Helg! Hallo.

Først var jeg selvfølgelig ikke spesielt lykkelig over idéen. Min far har innimellom slike.. interessante familiære påfunn. Han får en idé om en eller annen aktivitet han mener er super, og ringer og maser på meg for å få den gjennomført. Og så skal han alltid ha meg til å ringe videre og avtale med resten av familien før han klarer bestemme seg for klokkeslett. Og vi skal alltid koordinere transport. Kjøre én bil. Som regel ender det opp med at jeg og min bror dukker opp til avtalt middag på restaurant for å finne ut at pappa enten allerede har spist eller er på hytta/skitur/forretningsreise. Åh glede.

Likevel satte jeg meg febersyk i bilen litt over 9 i går morges. Jeg får jo ikke sove uansett nå som jeg er syk. Bare se tidspunktet for dette innlegget lizm.
Overraskende nok var både min far og bror i full gang med matlaging da jeg kom frem. Jeg holdt meg litt i bakgrunnen med "jeg er syk og smitter sikkert hvis jeg må lage mat"-unnskyldningen og påpekte at jeg faktisk hadde tatt med gave istedet. Jeg fikk likevel ansvaret for å lage kakao.. og den klarte jeg selvfølgelig brenne. Buhu. Men all in all, resultatet ble ganske vellykket. Jeg er imponert hva folk får til så tidlig om morgenen.

Det ble min mor også. Hurra.

Sånn. Nå kan dere som ikke gjorde noe annet enn å sende en SMS i går få dårlig samvittighet. Og trøste dere med at da mamma takket fornøyd for maten utbrøt jeg, i stedet for å være ydmyk og score foreldrepoeng, "vel, dette blir i hvert fall ikke en tradisjon". Jeg er slik en hyggelig datter.

lørdag 7. februar 2009

Lyskryssmannen

En halv dag etter min onde samboers hjemkomst ble det mer og mer tydelig at han ikke bare hadde hatt med seg hyggelige gaver, men også mer usynlige.. ikke fullt så snille ting. Ting som smitter. Først trodde jeg det kanskje var denguefeber, men nå heller jeg mer mot fugleinfluensa. Stay tuned. Og sjekk avisene. Dette kan være farlig.

Og siden hagegnomen ble så populær sist har jeg lyst til å dele nok en fin severdighet fra Thailand.

Pass på, mann som bærer trafikklys ahead!

Only in Asia.

mandag 2. februar 2009

Gavedryss

Min kjære samboer er tilbake fra Thailand. Hurra!

Utrolig nok var jeg visst savnet der borte. Ja, jeg er like sjokkert selv.

Det beste med kjente og kjæres hjemkomst fra utlandet er ikke nødvendigvis å se dem igjen, men å se hva de har i bagasjen. Her er det selvsagt ikke snakk om skitne klær, men gavene. Gavene! De fine gavene!
Men ingen gleder kommer gratis her i livet. Det første problemet vi støtte på var kodelåsen på kofferten som hadde sluttet fungere. Skadet på reisen? Kuldesjokk? Dårlig kvalitet (tross alt kjøpt på Obs av alle steder)? Konspirasjon for å holde Siri unna gavegleden? Idéene var mange, men siden hverken jeg eller min kjære er låsesmeder eller tyver kom vi ikke mye nærmere en løsning.
Etter mye frustrasjon endte jeg opp med å google en del interessante setninger, blant annet "how to open a locked suitcase", "guide to lockpicking" og "I R MASTERTHIEF HEAR ME ROAR", uten at hjalp noe nevneverdig. Neste gang skal jeg vurdere google "how to make a bomb" og "terrorist" i samme slengen, så får politiet nok til å låse meg vekk i noen år. En fortreffelig idé, jeg er så enig. Jeg skal sette igang å sy stripete fangedrakt straks jeg er ferdig med dette blogginnlegget.

Uansett, jeg fant til slutt en film med en britisk dame som tydeligvis likte leke med låser.. og mestertyv in the making som jeg er, låsen gikk opp. Og gaver ble utdelt. Hurra!

Eller?

Jeg hadde på forhånd blitt fortalt at han hadde kjøpt meg fire gaver, og at en av dem skulle fungere som en forsinket bursdagsgave. Med andre ord hadde han lagt en del penger i disse flotte gavene, og jeg kunne forvente at minst en av dem var en form for smykke.
Etter å ha motatt thai halslinser (haha), sjokolade og to t-skjorter rakte han meg en grønn eske med ordet Tiffany&Co på.
Inni lå det et ganske fint sølvarmbånd. Problemet var at posen armbåndet kom i var for liten, og armbåndet hadde en bitteliten skade på den ene kanten. Tydeligvis fake. Veldig, veldig fake.

Hvis vi skriver Tiffany og 925 vil alle tro denne jernklumpen er ekte sølv!

Så jeg ble litt lei meg på Mr. Samboers vegne, fordi han hadde brukt så jævlig mye penger på noe som ikke var verdt 10 øre. Og så ble jeg litt irritert, fordi vi faktisk får det ganske trangt økonomisk fremover på grunn av den idiotiske ferieturen (som jeg ikke fikk være med på!). Og så begynte jeg humre fordi den ene t-skjorta han hadde gitt meg ironisk nok hadde bilde av "Little Miss Greedy" (hvis noen av dere husker Mr. Men og Little Miss fra barndommen). Typisk meg å bli sur for noe sånt som en mislykket gave.

Men heldigvis kjenner han meg så altfor godt. Like etterpå tryllet han frem denne søte esken:

Og jeg lover den inneholdt gull og grønne skoger.
Ok, kanskje ikke grønne skoger. Men hvitt gull og hele ni diamanter.

Fordi jeg fortjener det ;)

Og til slutt, fordi den på ingen måte passer inn - en fin thailandsk hagegnom.

torsdag 29. januar 2009

Natterangel

Jeg har det med å utsette ting når jeg gruer for noe. Ikke at jeg egentlig gruer meg til i morgen.. Jeg bare vil ikke at det skal bli torsdag.. ennå.
Åh, den som har viljestyrke til å gå og legge seg før midnatt.Ja, du. Du som sover om natten. Jeg misunner deg.

Ikke gjør jeg noe spesielt heller. Det er ikke derfor jeg sitter oppe. Jeg har hørt "The Circle of Life"-sangen på youtube 15 ganger, og blitt like nostalgisk hver gang. Ironisk nok var det nettopp den (og resten av soundtracket) jeg pleide lytte til hver kveld før jeg skulle sove da jeg var liten. Når jeg tenker meg om måtte jeg ha med meg en walkman for å høre musikken om og om igjen ved innsovning på diverse ferieturer. Ja, barn og deres smarte idéer. Flotte skapninger, disse barna. Også vokser de opp til å bli landets fremtid. Landets fremtid som sitter oppe til 5 om natta foran PC-en og ikke gjør noe som helst produktivt. Annet enn å sjekke wikipedia for hvem som egentlig hadde en engelske stemmen til Simba, og bli litt skuffet når man innser at det faktisk var "Jonathan Taylor Thomas" (ja, han fra.. Home Improvement. Hva het den serien på norsk igjen?). Ikke at det faktisk var særlig produktivt. Men.. Eh.. Hadde jeg et poeng?

Nei, det ekke Meerkat Manor. Det er Løvenes Konge!

Hvordan fikser man døgnrytmen sin når man egentlig ikke har lyst? Hvordan motivere seg til å stå opp og gå på skolen når man er oppmeldt til privatisteksamen og allerede er overbevist om at man stryker? Og til de fagene man forhåpentligvis slipper eksamen i, men læreren er så blåst man har heller lyst til å (sett inn valgt situasjon du liker dårlig) enn å tilbringe flere timer sammen med henne? Mo-ti-va-sjon. Den mangler. Men det er så utrolig dumt å gi opp nå. Men jeg oooorkeeeeer ikkeeeeee. Faen.

Neste innlegg blir morsomt og innholdsrikt. Lover. Men først må jeg slutte være så jævla sur og lei av alt. Og det kan det bli verre med. Dessverre.

mandag 26. januar 2009

Gladdagen

I dag har jeg vært utrolig sur uten noen særlig grunn. Jeg tar meg likevel friheten til å ramse opp noen punkter som kanskje til sammen utgjør en årsak:
  • Jeg la meg klokka 5.
  • Siden jeg har greid ødelegge gardinstanga siver det usannsynlig mye lys inn gjennom soveromsvinduet mitt.
  • I dag skinner sola uten tanke på morgendagen.
  • Min kjære mor vekte meg med en sms en hel time før jeg skulle stå opp, og pga punkt 2 og 3 fikk jeg faen meg ikke sove igjen.
  • Gjett hva sms-en leste? Jo, "Solen skinner og det er kaldt og fint ute". NO RLY?
  • Jeg bestemte meg for å stå opp istedet for å ligge og stirre i taket, og heller spise frokost med sms-terroristen før mine elskede mattetimer.
  • Jeg brukte 45 minutter på å sminke meg og kle på meg normale klær.
  • Jeg skulle brukt 15.
  • En stygg Opel hadde parkert inn bilen min.
  • Og den var attpåtil nedspeiket (som vi trøndere sier). For dere andre - den var full av ond is.
  • Jeg vurderte legge igjen en lapp om at eieren av jævelopelen burde prise seg lykkelig for at jeg ikke bulket bilen hans når han parkerer på den måten.
  • Jeg hadde ikke papir.
  • Lav sol + dårlig tid + isete bilruter = sint, stresset Siri.
  • Da jeg endelig kom frem til arbeidsplassen til mamma fant jeg ikke parkering.
  • Jeg brukte tid jeg ikke hadde på å rygge frem og tilbake.
  • Jeg suger på rygging.
  • Jeg var superirritert fordi det nå bare var 20 minutter igjen til skolen begynte, og jeg ikke kom til å rekke spise mat.
  • Da mamma påpekte at jeg var en smule sen bestemte hodet mitt seg for at "nok var nok, denne dagen fungerer ikke, jeg drar hjem".
  • Dette kommuniserte jeg ved å stirre henne surt i ansiktet for å så snu på hælen og gå hurtig tilbake til bilen.
  • Mamma løp etter mens hun ropte bekymrede beskjeder.
  • Jeg begynner bli lei av å drite meg ut foran alle overvåkningskameraene og Securitas, spesielt siden samboeren min jobber i vakta og alle vet hvem jeg er.
  • Jeg kjørte avgårde så fort at jeg skremte en jogger.
  • Det sinte ansiktet mitt lagde grimaser så en random mann begynte le.
  • Og jeg begynte gråte.
  • Det ble med andre ord ikke noe skoletimer på meg i dag heller.
  • Jeg er mer emo enn My Chemical Romance og Panic At The Disco tilsammen.
  • Og jeg er blond.
  • Jeg har tatt et nytt selvportrett for anledningen
  • For dere som ikke synes portrettet var subtilt nok skal jeg nå illustrere med et annet fantastisk bilde
  • Nemlig.

Teskjekjerringa

I natt drømte jeg at jeg var i syden på julebord med jobben. Og at jeg slo opp med typen min fordi han rotet med eksen sin i en skoeske, mens jeg satt i et basseng og så på. Så jeg kastet skoesken i den dype enden av bassenget for å bli kvitt dem begge, noe som endte i at en mann i 50-årene skjelte meg ut fordi "skoesken spurtet vann på han". Da ville to fra jobben banke han opp, fordi jeg hadde en absolutt legitim grunn til å kaste skoesken.

Javel.

Sjeldent jeg drømmer såpass absurde drømmer. Liker spesielt detaljen med miniatyrmennesker i en eske. Hva i alle dager er det hjernen min prøver prosessere nå?

Forøvrig det tredje innlegget på rad uten spennende bilder. Nedgangstider!

-

Har du drømt noe teit i det siste?

torsdag 22. januar 2009

Blogging kills

I dag satt jeg og hørte på radioen mens jeg kjørte på motorveien. Jeg hadde akkurat kjørt forbi en lang trailer, og siden det var den eneste ledige luken i denne vakre, hurtiggående køen la jeg meg inn foran han, rett bak en lastebil.
Som alle andre som kjører en strekning de har kjørt en million ganger før fulgte jeg ikke nevneverdig mye med. Istedet satt jeg og tenkte på hva i alle dager jeg skal skrive om i bloggen i dag. Flere kjedelige mattips? Den pengeslukende Ikea-turen min? Den nye vårkolleksjonen til Chanel? Før jeg visste ordet av det smilte lykken meg imot.
Hell kommer i så mange merkelige former i hverdagen, men i dag kom det i form for utrolig sterkt motlys. Og som alle vet, med motlys kommer veldig dårlig sikt.

Plutselig bråbremset lastebilen foran meg.

I et lite sekund innså jeg hvor dumt det er å posisjonere seg mellom en kjørende lastebilvegg og en enda større trailermur i 80 km/t, spesielt nå som de sannsynligvis hadde like store siktproblemer som meg. Jeg kom også til å tenke på den gangen pappa måtte kjøre ut i grøfta fordi traileren bak oss ikke klarte stoppe i tide. Plutselig begynte bilder av trekkspillformede personbiler fra media å strømme gjennom hodet mitt. Og deretter overskiftene.
"Ung kvinne kløyd i to" (NRK Nyheter)
"Ung jente bildrept på E6" (Dagbladet)
"Motlys tek nok eit liv på motorvegen. Djevelens verk?"(Vårt Land)
"Brad og Angelina årets Oscar-par?" (VG)

Siri, du skal nå bli en del av statistikken.

Men det gikk bra. Heldigvis fulgte trailersjåføren mer med enn hva jeg gjorde.
Og ikke minst, jeg fikk blogginnlegget mitt.

All is well.

onsdag 21. januar 2009

Fremmedfrykt

Da jeg var liten gjorde min mor et poeng ut av å aldri snakke babyspråk. Hun holdt heller ikke tilbake på fremmedordene. På 2 måneders-stadiet begynte hun daglig undervise meg i norsk, og det er derfor ikke så rart mitt første ord var noe så kult som "obsternasig".Ja, jeg lyver. Jeg aner ikke hva mitt først ytrede ord var, og ei har jeg hatt norsktimer med mamma. Men hun alltid brukt en del fremmedord, og har jeg ikke skjønt hva de betyr har jeg spurt. Jeg begynte derfor i ganske tidlig alder å krydre språket med disse ordene, nettopp fordi jeg så dem som en naturlig del av hverdagen.

Dette har til tider gjort det litt kinkig (høhø) for meg sosialt, spesielt i starten av tenårene. Det er ikke alltid så gøy å ha en samtale med noen for å plutselig legge merke til at de ikke klarer følge med. Det tomme blikket personen får når de faller av. Eller når de påstår at du finner opp ord for å kødde med dem.
Nå innså jeg akkurat hvordan mattelæreren min må føle seg i timene våre. Eh..Touché.

Uansett, en episode jeg husker godt var i begravelsen til min farmor da jeg var 13. Noen bygdetullinger på min alder hadde stjålet congac-kuler på samvirkelaget som de drev og kastet på meg og min kusine. Altså, de kastet ikke kulene på oss i selve begravelsen, det forklarer bare hvorfor jeg var der.
Da de gikk tom for sjokolade begynte de kaste gråstein. Ja, jeg er enig. Hvorfor i helvete kaster man stein på tilbesøkende jenter? Tror de fremtidsutsiktene for kjerring og unger på en evig fraflyttet øy høyner av sånn oppførsel?
Jada, nok en digresjon - alle liker slike. Men tilbake til historien.
Jeg og min kusine løp som gale for å komme oss innendørs, og det var da naturlig å finne en voksen for å klage om denne utrolig latterlige oppførselen. Da vi så tante la jeg ut i sinne om hvor enerverende disse ungene var.. Hvorfor i alle dager kastet de stein på oss? Ja, de var regelrett patetiske som de holdt på!
Da jeg var ferdig forventet jeg en omsorgsfull respons. I stedet møtte tante meg med et tomt blikk.

Ikke rart jeg aldri var favoritt-tantebarnet til noen i slekta, så veslevoksen som jeg må fremstått. Snufs. Nei, livet er ikke lett dere.

-
Hva er ditt favorittfremmedord?