Siri tester ting, del I

Siden Siris mattips fikk slik en stormende suksess har jeg bestemt meg for å prøve meg på nok en slager jeg har sett rundt omkring på andre blogger. Ja, hvorfor gidde være unik når man kan være en i mengden? Hvorfor ta et standpunkt og skrive lange meningsfulle innlegg om politikk og religion og sånt når man skrive tanketomme tekster om ingenting? Vi vet jo alle hva folket vil ha!

Siri tester ting, del I.
Jeg har siden jeg tok førerkort for en god del år siden ikke vært særlig glad i kollektivtransport. Nei, det er faktisk en løgn. Jeg har aldri vært særlig glad i kollektivtransport. Sånn rent miljømessig er det et supert tiltak, men for den angstbefengte taperen jeg er har jeg og det kollektive reisetilbudet gått på en ubehagelig smell eller to, så da jeg endelig fikk muligheten til å avslutte forholdet var ikke det akkurat et vanskelig valg.
Uansett, min kjæreste venn i hele verden er for tiden på verkstedet hvor han i disse dager avventer sin dødsdom. Jeg er med andre ord billøs. Derfor har jeg bestemt meg for, i reneste Paris Hilton stil, for å teste en del av dette vidunderet vi kaller kollektivtrafikk. Jeg skal uten videre introduksjon altså teste.. buss. Spennende! Mitt eneste problem er at jeg selvfølgelig glemte kamera hjemme.. men hva gjør vel det når man har Google?

Onward!

Bussen er for sin egen skyld anonymisert. Kan ikke risikere ha gale blogglesere løpende etter seg.

Harde fakta
Merke: Volvo.
Type: Buss, hvit, av nyere årgang.
Sjåfør: Mann, god tyngde på magen, skjegg, trønder.
Sjåførlue: Tilstedeværende.
Billettpris: 30 kroner. Det koster heldigvis ikke skjorta å ta buss i Norge. Men det hadde vel kanskje vært litt i meste laget? Da tar jeg heller taxi lizm.
Renhold: Godkjent. Ingen knuste vepser bak reklamen på vinduene såvidt jeg kunne se. Men så er det fortsatt vinter også da.
Antall hodetelefoner med for høyt volum: 6.
Klientell: Vel..

Variert?

Fordeler med buss:

• Det er miljøvennlig å reise kollektivt.
• Man slipper gjøre noe mens man blir fraktet fra A til B.
• Man sparer bensinpenger.
• Og ikke minst utgifter til farts- og parkeringsbøter.
  
• Man får oppleve et mangfold av mennesker.
• Uansett hvor ekkel man er kommer det som regel en person og setter seg ved siden av deg.
• Det er tidvis sosialt.
• Man kan lytte til musikk.
• Og se på omgivelsene.
  

Ulemper:

• Pfft, hvem bryr seg egentlig om miljøet?
• Man kjeder vettet av seg. Å kjøre bil er faktisk er morsomt.
• Man sparer så mye penger at man ikke får bli med på TV3s "Luksusfellen" likevel.
• Og rettsvesenet kollapser på grunn av manglende inntekter.
  
• Mangfold er forresten bare et fancy ord for "personer med ubehagelig kroppslukt".
  
• Og denne mangfoldige personen setter seg som regel ved siden av deg.
  
• Og han skal attpåtil være sosial.
• Du prøver stenge han ute med musikk, men oppdager straks at hodetelefonene ligger igjen hjemme.
• Faen.

Konklusjon
Buss er pest, bil er best.
Pappa, kan du kjøpe meg en ny bil? Vær så snill. Bare en liten en!

Siri tester ting er sponset av Jeg-må-seriøst-slutte-bruke-så-mange-utropstegn™ og Jeg-må-dumpe-samboeren-min-og-skaffe-meg-en-rånetype-istedet™.

For all del, poke den som ligger nede

Vi husker alle poke-farsotten som herkset på facebook da dette ennå var nytt og spennende. Og vi husker alle hvor ufattelig irriterende det var å motta flertallige e-poster med "Idiotis K. Person has poked you" før vi lærte hvordan man skrur av e-postvarsling og ikke minst hvordan man gjør profilen usynlig for allmennheten. For dere er dette kanskje et vagt minne.. for meg dessverre høyst dagsaktuelt.

Én ting er å kjede vettet av seg alene, men når den man bor med gjør det samme blir alt fort mye verre. Og når den ikke navngitte personen man av en eller annen utenkelig grunn valgte flytte sammen med for 3,5 år siden finner ut at det eneste som er underholdende her i verden er å plage sin bedre halvdel blir en 30 kvadratmeter stor leilighet innmari liten.

Seriøst. Hvis han pirker meg i siden for å så rope POKE! én gang til kan jeg ikke holdes ansvarlig for det neste jeg finner på. Men jeg lover dere; there will be blood.

Som forøvrig er en ganske kul film. Så nå vet dere det. Hurra!

Eksamensnerver

Det ene forelesningsheftet er fra i høst, det andre er nyinnkjøpt. Bedriften har kanskje skiftet logo, men følelsen består.

Magisk nytt design

Min kjære kjedet seg på jobb og bestemte seg for å delta i en konkurranse i regi av Trondheim kino. Og siden han tydeligvis har superpeiling på chickflicks ble han trukket ut som en av de heldige vinnerne. Premien din er på vei i posten. Hurra!

Vi synes det var litt rart at gratisbillettene ikke fikk plass i postkassen vår, men trosset likevel snøstormen og dro fornøyde til nærmeste postkontor (les: Bunnpris) for å hente dem. Ikke hver dag man vinner fine ting skal vite.

Og for en premie dere! For hvem har vel ikke lyst på en erkeamerikansk magic 8-ball istedet for gratisbilletter/gavekort på popkorn/polvotter/hva enn man vanligvis vinner i slike konkurranser?

Er han vel det. STFU!

Men hvem vet.. kanskje denne magiske sorte åtteballen virkelig har alle svarene. Kanskje vi nå endelig kan få svar på livets største mysterier. Hva er meningen med livet? Finnes det en gud? Vil global oppvarming bli vår undergang? Og sist, men ikke minst.. Hvem vinner Paradise Hotel, og hvor lenge skal Pia Haraldsen være brunette?

Kan du gi oss svar på dette kjære magiske ball?

Snufs, hulk.

Dere får heller trøste dere med mitt forsøk på übertrendy bloggdesign. Hjemmesnekret og feilkodet.. ikke verst.

Tanketull

Jeg har en snikende følelse om at hjernen min kun innehar et visst antall tanker og ord. At jeg stadig sitter og tenker med ordtelleren på, og at jeg snart har nådd maksgrensen for hva hjernen min klarer håndtere. At hver gang jeg skriver ned en form for tekst er det en liten del av hjernecellene mine som kortslutter og dør. Oppbrukt og borte for godt. Takk og farvel.

Ja, jeg er fullt klar over hvor irrasjonelt det høres ut. Men jeg opplever stadig vekk små tomrom i situasjoner hvor jeg aller helst skulle hatt en flom av tanker. Sånn som når jeg åpner omslagsarket til nynorsktentamen og begynner lese oppgavene. Fem valgfrie, fullstendig forskjellige oppgaver. Men likevel.. helt tomt. Ikke en eneste idé. Ikke en eneste selvstendig tanke. Bare et øredøvende sus av ingenting. Akkurat det samme gjelder matematikk. Jeg har oppgavene foran meg, jeg har fremgangsmåten beskrevet i tekstboka, jeg har til og med fasiten klar til bruk. Men hodet mitt vil ikke henge med. Det er som om tankene mine skal flytte seg fra ett sted i hodet til et annet, men de forsvinner underveis. Som å dra på fjelltur og gå seg bort i snøstormen og aldri bli funnet. Fortapt i tåkehavet. Nok metaforer nå?

Men er det normalt å bruke over en time på å skrive to avsnitt?
Jeg synes alt går så mye saktere enn før. Og nei, jeg er faktisk ikke så gammel.

Whining

Jeg synes det er interessant at alle som skal skrive et sutreinnlegg alltid unnskylder seg i forkant. Og samtidig understreker de at de føler de må unnskylde seg fordi triste innlegg er kjedelige. Ingen liker whining.

Ja jøss.

Mulig jeg er en ond jævel, men jeg elsker lese om andres problemer.
Så faren din kjørte over katten og meiet ned nabokona (med barnevogn) fordi han var full, men måtte kjøre mor på legevakta fordi lillebror knivstakk henne fordi han ble nektet nytt gamecard til World of Warcraft, samtidig som gardinene på kjøkkenet tok fyr så huset var nedbrent da alle (minus far, han havnet i fengsel) kom hjem igjen?
Fantastisk. Henter du litt popkorn med det samme?