Ting koster visst penger

Det viste seg at det bare var pappa som hadde lånt bilen. Sånn går det når soneparkeringskort følger vognkortet. Likevel dårlig gjort fordi jeg kom meg jo ikke på trening som planlagt. Jeg endte opp med å sykle meg en tur i friluft i stedet. Det går faktisk an. Huh.

Ellers går det veldig dårlig med sommerjobben for tiden. Pappa har blitt fullblodsemo og klarer ikke se noe som helst positivt. Vi har revet for mange vegger, vi har fjernet det fine panelet, det går visst ikke an å ha en varmtvannsbereder inni et kott, badet kan ikke flyttes fordi da må han rive opp for mye gulv. Ja, masse sånne idiotiske tanker som jeg ikke skjønner hvorfor han velger tenke nå, i stedet for før han valgte kjøpe den fordømte leiligheten. Når ble pappa mer naiv enn meg?
Og nå viser det seg at også gulvet i stua er ødelagt, så han er redd leiligheten skal havarere. Jeg spurte hva han mente med havarere, for alt jeg så for meg var en båt som kjører inn i et skjær. Med fulle middelaldrende menn uten redningsvest. Som drukner bare ved en liten skvett sjøvann. Men leiligheter kan hverken flyte eller kjøre inn i skjær, dessverre. Med mindre leiligheten er en husbåt da. Sant nok kan vi se litt av havet fra soveromsvinduet, men det er vel det nærmeste leiligheten kommer sjølivet. Og godt er det.

For øvrig har takstmannen satt prisen på nytt gulv til 40 000 kroner. Jeg feiret med å kjøpe meg to nye par sko med så høye hæler at jeg ikke klarer gå i dem.

Fordi det er logisk lizm.

Den forsvunne rustklumpen

Jeg har endelig sommerferie, og feiret dette med å sove 4 timer i natt. Fire korte, idiotiske timer. Nabolagets skjærer bestemte seg nemlig for å ha landsmøte og inviterte til konkurranse i hvem som kan hyle høyest. Eller hva enn skjærer gjør. De lager i hvert fall et forferdelig leven når de først setter i gang. Og det forundrer meg ikke om det er skjærenes feil at jeg valgte skrive ordet leven for første gang heller. Seriøst, er det noen under 70 som fortsatt sier leven? De skjærene altså.

Uansett, jeg måtte lukke vinduet for å prøve skjerme meg fra det verste bråket. Og lukker man vinduet den ene dagen hvor det faktisk er fint vær i Trøndelag resulterer det selvsagt i et ufattelig varmt soverom. Med andre ord fikk jeg ikke sove mye etter klokka 6. Jeg hater verden. Og verden hater meg.

Med håp om å få gjort noe konstruktivt i dag sjekket jeg sats.no for morgentreningstimer. Ja, sett slikt.. Sykkel klassisk klokka 9:15. Så spennende. Jeg kastet i meg en brødskive, skiftet til treningstøy og magisk nok var jeg ute av døra rundt 9. God tid. Hadde jeg bare kunnet finne bilen..

Bilen er borte. Glenn er borte. Bilen min er, ammagad, borte!
Jada, jeg ser ironien ved å kjøre for å dra på trening. Og er det noen som nå påstår at man like gjerne kan jogge seg en tur kan de heller gå og kaste syre på seg selv, for det er jeg komplett uinteressert i. Joggingen altså. Kaste syre på folk derimot. Hmm.. intriguing.

Men tilbake til poenget. HVEM HAR TATT BILEN MIN?

Tapet vs. Siri: 0 - 1

Mer eller mindre interessante ting jeg har funnet ut de siste ukene:

• I gamledager brukte de superlim for å feste tapet.
  
• Gammel tapet sitter godt.
  
• Å skrape av tapet er noe dritt.
• Også er den stygg og lukter vondt.
• Tapet kan gå dø.
• Aller helst et annet sted enn leiligheten hvor jeg må skrape den av veggen.

Jævelen i sitt naturlige element

In Soviet Russia, apartment restores you

Tidenes sommerjobb er så dårlig betalt at lønna faktisk er ikkeeksisterende.

Som tatt ut fra et moldovsk interiørmagasin. Fordrukken eks-sovjeter inkludert.

Jeg gleder meg. Litt.