Natterangel

Jeg har det med å utsette ting når jeg gruer for noe. Ikke at jeg egentlig gruer meg til i morgen.. Jeg bare vil ikke at det skal bli torsdag.. ennå.
Åh, den som har viljestyrke til å gå og legge seg før midnatt.Ja, du. Du som sover om natten. Jeg misunner deg.

Ikke gjør jeg noe spesielt heller. Det er ikke derfor jeg sitter oppe. Jeg har hørt "The Circle of Life"-sangen på youtube 15 ganger, og blitt like nostalgisk hver gang. Ironisk nok var det nettopp den (og resten av soundtracket) jeg pleide lytte til hver kveld før jeg skulle sove da jeg var liten. Når jeg tenker meg om måtte jeg ha med meg en walkman for å høre musikken om og om igjen ved innsovning på diverse ferieturer. Ja, barn og deres smarte idéer. Flotte skapninger, disse barna. Også vokser de opp til å bli landets fremtid. Landets fremtid som sitter oppe til 5 om natta foran PC-en og ikke gjør noe som helst produktivt. Annet enn å sjekke wikipedia for hvem som egentlig hadde en engelske stemmen til Simba, og bli litt skuffet når man innser at det faktisk var "Jonathan Taylor Thomas" (ja, han fra.. Home Improvement. Hva het den serien på norsk igjen?). Ikke at det faktisk var særlig produktivt. Men.. Eh.. Hadde jeg et poeng?

Nei, det ekke Meerkat Manor. Det er Løvenes Konge!

Hvordan fikser man døgnrytmen sin når man egentlig ikke har lyst? Hvordan motivere seg til å stå opp og gå på skolen når man er oppmeldt til privatisteksamen og allerede er overbevist om at man stryker? Og til de fagene man forhåpentligvis slipper eksamen i, men læreren er så blåst man har heller lyst til å (sett inn valgt situasjon du liker dårlig) enn å tilbringe flere timer sammen med henne? Mo-ti-va-sjon. Den mangler. Men det er så utrolig dumt å gi opp nå. Men jeg oooorkeeeeer ikkeeeeee. Faen.

Neste innlegg blir morsomt og innholdsrikt. Lover. Men først må jeg slutte være så jævla sur og lei av alt. Og det kan det bli verre med. Dessverre.

Gladdagen

I dag har jeg vært utrolig sur uten noen særlig grunn. Jeg tar meg likevel friheten til å ramse opp noen punkter som kanskje til sammen utgjør en årsak:

• Jeg la meg klokka 5.
• Siden jeg har greid ødelegge gardinstanga siver det usannsynlig mye lys inn gjennom soveromsvinduet mitt.
• I dag skinner sola uten tanke på morgendagen.
• Min kjære mor vekte meg med en sms en hel time før jeg skulle stå opp, og pga punkt 2 og 3 fikk jeg faen meg ikke sove igjen.
• Gjett hva sms-en leste? Jo, "Solen skinner og det er kaldt og fint ute". NO RLY?
  
• Jeg bestemte meg for å stå opp istedet for å ligge og stirre i taket, og heller spise frokost med sms-terroristen før mine elskede mattetimer.
  
• Jeg brukte 45 minutter på å sminke meg og kle på meg normale klær.
• Jeg skulle brukt 15.
• En stygg Opel hadde parkert inn bilen min.
• Og den var attpåtil nedspeiket (som vi trøndere sier). For dere andre - den var full av ond is.
• Jeg vurderte legge igjen en lapp om at eieren av jævelopelen burde prise seg lykkelig for at jeg ikke bulket bilen hans når han parkerer på den måten.
• Jeg hadde ikke papir.
• Lav sol + dårlig tid + isete bilruter = sint, stresset Siri.
• Da jeg endelig kom frem til arbeidsplassen til mamma fant jeg ikke parkering.
• Jeg brukte tid jeg ikke hadde på å rygge frem og tilbake.
• Jeg suger på rygging.
• Jeg var superirritert fordi det nå bare var 20 minutter igjen til skolen begynte, og jeg ikke kom til å rekke spise mat.
  
• Da mamma påpekte at jeg var en smule sen bestemte hodet mitt seg for at "nok var nok, denne dagen fungerer ikke, jeg drar hjem".
• Dette kommuniserte jeg ved å stirre henne surt i ansiktet for å så snu på hælen og gå hurtig tilbake til bilen.
  
• Mamma løp etter mens hun ropte bekymrede beskjeder.
  
• Jeg begynner bli lei av å drite meg ut foran alle overvåkningskameraene og Securitas, spesielt siden samboeren min jobber i vakta og alle vet hvem jeg er.
• Jeg kjørte avgårde så fort at jeg skremte en jogger.
• Det sinte ansiktet mitt lagde grimaser så en random mann begynte le.
• Og jeg begynte gråte.
• Det ble med andre ord ikke noe skoletimer på meg i dag heller.
  
• Jeg er mer emo enn My Chemical Romance og Panic At The Disco tilsammen.
• Og jeg er blond.
• Jeg har tatt et nytt selvportrett for anledningen

• For dere som ikke synes portrettet var subtilt nok skal jeg nå illustrere med et annet fantastisk bilde

• Nemlig.

Teskjekjerringa

I natt drømte jeg at jeg var i syden på julebord med jobben. Og at jeg slo opp med typen min fordi han rotet med eksen sin i en skoeske, mens jeg satt i et basseng og så på. Så jeg kastet skoesken i den dype enden av bassenget for å bli kvitt dem begge, noe som endte i at en mann i 50-årene skjelte meg ut fordi "skoesken spurtet vann på han". Da ville to fra jobben banke han opp, fordi jeg hadde en absolutt legitim grunn til å kaste skoesken.

Javel.

Sjeldent jeg drømmer såpass absurde drømmer. Liker spesielt detaljen med miniatyrmennesker i en eske. Hva i alle dager er det hjernen min prøver prosessere nå?

Forøvrig det tredje innlegget på rad uten spennende bilder. Nedgangstider!

-

Har du drømt noe teit i det siste?

Blogging kills

I dag satt jeg og hørte på radioen mens jeg kjørte på motorveien. Jeg hadde akkurat kjørt forbi en lang trailer, og siden det var den eneste ledige luken i denne vakre, hurtiggående køen la jeg meg inn foran han, rett bak en lastebil.
Som alle andre som kjører en strekning de har kjørt en million ganger før fulgte jeg ikke nevneverdig mye med. Istedet satt jeg og tenkte på hva i alle dager jeg skal skrive om i bloggen i dag. Flere kjedelige mattips? Den pengeslukende Ikea-turen min? Den nye vårkolleksjonen til Chanel? Før jeg visste ordet av det smilte lykken meg imot.
Hell kommer i så mange merkelige former i hverdagen, men i dag kom det i form for utrolig sterkt motlys. Og som alle vet, med motlys kommer veldig dårlig sikt.

Plutselig bråbremset lastebilen foran meg.

I et lite sekund innså jeg hvor dumt det er å posisjonere seg mellom en kjørende lastebilvegg og en enda større trailermur i 80 km/t, spesielt nå som de sannsynligvis hadde like store siktproblemer som meg. Jeg kom også til å tenke på den gangen pappa måtte kjøre ut i grøfta fordi traileren bak oss ikke klarte stoppe i tide. Plutselig begynte bilder av trekkspillformede personbiler fra media å strømme gjennom hodet mitt. Og deretter overskiftene.
"Ung kvinne kløyd i to" (NRK Nyheter)
"Ung jente bildrept på E6" (Dagbladet)
"Motlys tek nok eit liv på motorvegen. Djevelens verk?"(Vårt Land)
"Brad og Angelina årets Oscar-par?" (VG)

Siri, du skal nå bli en del av statistikken.

Men det gikk bra. Heldigvis fulgte trailersjåføren mer med enn hva jeg gjorde.
Og ikke minst, jeg fikk blogginnlegget mitt.

All is well.

Fremmedfrykt

Da jeg var liten gjorde min mor et poeng ut av å aldri snakke babyspråk. Hun holdt heller ikke tilbake på fremmedordene. På 2 måneders-stadiet begynte hun daglig undervise meg i norsk, og det er derfor ikke så rart mitt første ord var noe så kult som "obsternasig".Ja, jeg lyver. Jeg aner ikke hva mitt først ytrede ord var, og ei har jeg hatt norsktimer med mamma. Men hun alltid brukt en del fremmedord, og har jeg ikke skjønt hva de betyr har jeg spurt. Jeg begynte derfor i ganske tidlig alder å krydre språket med disse ordene, nettopp fordi jeg så dem som en naturlig del av hverdagen.

Dette har til tider gjort det litt kinkig (høhø) for meg sosialt, spesielt i starten av tenårene. Det er ikke alltid så gøy å ha en samtale med noen for å plutselig legge merke til at de ikke klarer følge med. Det tomme blikket personen får når de faller av. Eller når de påstår at du finner opp ord for å kødde med dem.
Nå innså jeg akkurat hvordan mattelæreren min må føle seg i timene våre. Eh..Touché.

Uansett, en episode jeg husker godt var i begravelsen til min farmor da jeg var 13. Noen bygdetullinger på min alder hadde stjålet congac-kuler på samvirkelaget som de drev og kastet på meg og min kusine. Altså, de kastet ikke kulene på oss i selve begravelsen, det forklarer bare hvorfor jeg var der.
Da de gikk tom for sjokolade begynte de kaste gråstein. Ja, jeg er enig. Hvorfor i helvete kaster man stein på tilbesøkende jenter? Tror de fremtidsutsiktene for kjerring og unger på en evig fraflyttet øy høyner av sånn oppførsel?
Jada, nok en digresjon - alle liker slike. Men tilbake til historien.
Jeg og min kusine løp som gale for å komme oss innendørs, og det var da naturlig å finne en voksen for å klage om denne utrolig latterlige oppførselen. Da vi så tante la jeg ut i sinne om hvor enerverende disse ungene var.. Hvorfor i alle dager kastet de stein på oss? Ja, de var regelrett patetiske som de holdt på!
Da jeg var ferdig forventet jeg en omsorgsfull respons. I stedet møtte tante meg med et tomt blikk.

Ikke rart jeg aldri var favoritt-tantebarnet til noen i slekta, så veslevoksen som jeg må fremstått. Snufs. Nei, livet er ikke lett dere.

-

Hva er ditt favorittfremmedord?

I dag har jeg drept

De siste ukene har jeg prøvd å bli kvitt henne så godt jeg kan. Jeg har prøvd avvise henne på en vennlig måte, men hun tar ikke hintet. Etterhvert har de vennlige blikkene mine gått over til regelrett skuling og oppgitt sukking hver gang vi møtes, men det har ikke fungert det heller. Når jeg forteller andre om problemet mitt ler de litt av meg. De påstår de hadde blitt kvitt henne for lenge siden. Så hvorfor skal det være så vanskelig for meg?

I dag hadde jeg fått nok. Noe måtte gjøres. Jeg orket ikke tanken på å tilbringe enda en dag med henne i leiligheten. Drastiske tiltak var det eneste som ville fungere. Marie måtte dø.

For å utføre noe som dette kreves det litt planlegging. Vi har jo alle sett hvor enkelt Grissom og gjengen fakker oss kriminelle på CSI. Hvordan selv de minste biologiske spor kan gi en fellende dom. Så hva er den beste fremgangsmåten? Hvordan unngå bli tatt?

For å være ærlig endte det som for de fleste i min situasjon - som en impulshandling. Jeg hadde hverken redskaper eller et plastdekket rom som i Dexter. Ikke eier jeg en båt for å dumpe delene heller. Alt jeg hadde var nevene mine og en fryser på boden. Trøste og bære.

Møt Marie Antoinette. Hun er pompøs, hun er praktfull, og man får lyst på kake av å være rundt henne. Med andre ord har hun en del til felles med sin franske navnesøster. Ikke verst.

-

Man skulle tro det å fjerne Marie var en enkel sak. Men det krever en del forarbeid, tålmodighet og ikke minst styrke. Hun ville ikke gå ned uten kamp!

Forberedelsene er i gang. Forøvrig, Ikea burde revurdere plasteskene sine. Neste gang, vær så snill, bruk hardplast. Det er jo tilnærmet umulig å la pynten ligge på plass når man skal presse en myk plastkurv inn i en ikke fullt så myk (men fortsatt myk!) eske. Urk.

Se hvordan esken gruer seg. Proporsjonsmessig må jo dette gå galt!

Først, av med klærne. Brace yourself, this is gonna get messy.

Marie vet hvordan slå fra seg. I kampen som fulgte stakk hun hundrevis av små plastnåler inn i hendene mine, og da jeg uheldigvis greide rive litt hardt i den ene armen hennes fikk jeg glitter i øyet. Krigføring på høyt plan med andre ord.
Men til slutt måtte Marie se sin ende nær, i form av den menneskelige giljotinen. Og ironisk nok fikk hun enda mer til felles med sin franske venninne.

Partering på gang. Hardt arbeid. Jeg måtte bruke tyngdekraften til hjelp.

Esken hyler av smerte, jeg er fornøyd. Håper til tilgir meg, kjære eske.

Selv om jeg ikke vil omtale Marie Antoinette som et særlig livlig tre greide hun blø plast over hele gulvet mitt.

Men hva gjør vel det når min medsammensvorne faktisk heter VAMPYR?

-

Da sees vi på Criminal Minds snart. Gleder meg allerede!

Filmnerd, jeg?

Nå skal dere ikke tro at det eneste jeg bedriver en lørdag kveld er å diske opp fantastiske retter. Jeg er nemlig litt sosial også. Innimellom. Hvis det å dra på kino regnes som sosial da. Det er ikke akkurat stedet hvor man har dype samtaler om døden og meningen med livet, men hvem faen vil snakke om sånt skvip uansett? Ikke jeg, i hvert fall.
Så jeg, min bror og hans kjæreste dro på kino. Etter å ha lest og hørt så mye om denne superdupre filmen hadde jeg selvfølgelig skyhøye forventninger. Jeg skulle fnise, jeg skulle knise, jeg skulle gråte, jeg skulle forelske meg. Ja, vi skulle se Twilight.

Av en eller annen grunn ville de gå på en forestilling som begynte klokka 18, noe som tilsa at salen var spekket full av "jenter mellom 14 og 17 år" (seriøst.. jeg ser ikke forskjell på en 14-åring og en 17-åring. Bra jeg ikke er mann, for å si det sånn), som lagde unødvendig mye støy med sine høylytte samtaler og fjortishvin. Ja, jeg begynner bli gammel. Hysj.
Det som var hakket mer irriterende enn småjentene var at kinoen ikke hadde giddet spandere på filmen en bedre sal. Jeg går nemlig av prinsipp ikke på kino med mindre salen er THX-godkjent og jeg får sitte på de beste plassene. Jeg står alltid ved mine prinsipper. Har man ikke prinsipper har man ingenting!
Men bror betalte billetten - ergo alle prinsipper går ut av vinduet.
He who controls the spice controls the universe! Eh, jeg mener.. He who controls the money controls the.. eh.. universe. Mm, ja, det var det jeg mente.

Ok, nok tøys. Twilight-tid!
Jeg er glad i lister. Kort oppsummert:

• Han er urgammel, hun er 17. Barnerov, anyone?
  
• Selvsagt vil hun være sammen med han for alltid. Pubertal kjærlighet varer alltid evig.
  
• Jeg forventet han skulle bli et monster i sola - istedet fikk jeg bodyglitter.
• Edward Cullen ser ut som om han faktisk ble truffet av vanen helt i starten. I ansiktet.
  
• Bad guyen fra The OC med 90-talls grunge hestehale. Haha, episk.
  
• Standoff-en mellom vampyrene. I say no more.
• Hovedrolleinnehaverne hadde i det minste kjemi.
• Jeg vil også ha en vampyr i shining armor!
  

Ti poeng til den som tok ordspillet.

Forøvrig.. filmen hadde sine lyse stunder. Blant annet hadde Billy Black (fyren i rullestolen) et gullkorn da han hadde solgt en bil til faren, en bil som skulle være en gave til datteren Bella. Han mente at han visste hva ungdommen nå til dags ville ha, nettopp fordi..

"I'm down with the kids"

Festlig. Bare så synd jeg og min bror var de eneste i salen som lo. Høyt.

Hvis jeg stirrer deg sultent inn i øynene og sier vi er forelsket glemmer publikum at jeg er 91 år eldre enn deg

Nå som jeg har skaffet meg to-tre lesere..
Hva synes du om Twilight? Bør jeg glemme filmen og heller gi bøkene en sjanse?

Siris mattips, del I

"Siri lune chiligryte"

Ingredienser:

• Paprika, løk og grønn chili i strimler
• Ferdig oppskårne biffstrimler
• Grovt krossade tomater
• Lyse bønner i tomatsaus
• Chilikrydder
• Salt og pepper (ikke avbildet)
• Skjærebrett (skal ikke stekes)
• Jamie Oliver stekepanne (skal være mellom det røde på komfyren og matvarene)
  

ADVARSEL! Se opp får å unngå åpne skapdører i hodehøyde. Au.

Sleng litt smør i varm panne og fres løken og paprikaen. Trekk dem litt til side i pannen så det blir plass til..

Kjøttet. Stekes til gyllenbrun farge. Kan gjerne være litt rødt siden det skal 'kokes' i tomatsaus etterhvert.

Irriter deg over Maxis elendige strimlejobb og gjør strimlene til strimler istedet for feite klumper selv, gjerne ved hjelp av en kniv.

Legg kjøttet tilbake i pannen, og tilsett de "grovt krossade tomatene" og chilien. Krydre etter behov.

La retten småkoke i noen minutter før du tilsetter bønnene. Varm opp under omrøring.

Gratulerer. Du er snart i mål. Anrett maten på en fin tallerken og gjør deg mentalt forberedt til å nyte "Siris lune chiligryte". Pynt gjerne med fersk koriander (ikke avbildet).

På vei til sofaen/spisebordet/kjøkkenbordet: Mist balansen og la tallerkenen gli ut av hendene. Den lune chiligryta smaker best blandet med parkett som ikke har vært støvsugd på 2 uker.

Eller.. spis sjokolade til middag. Næringsrikt? Neppe. Godt? Ja!

Del I av Siris mattips i samarbeid med Sirihaterverden™ og Sirikjøpertakeoutnestegang™

Paranoiabilen

I dag kom jeg for sent på skolen fordi jeg lå bak en idiot som praktiserte "jeg holder konstant fart uansett fartssone"-prinsippet. Slikt er veldig irriterende når farten er lagt til underkant av 50, spesielt med tanke på at mesteparten av tiden befant oss i en 80- eller 60-sone. Ikke snødde det, og ikke var det merkbart glatt, så hva er poenget?
Kanskje hadde han en bombe i baksetet som ville gå av hvis bilen kjørte fortere enn 60. Kanskje han egentlig var Sandra Bullock og dette var innspillingen av Speed i bakvendtland. Eller kanskje han bare var en fjott. Kanskje.
Innerst inne mistenker jeg han for å kjøre ekstraordinært sakte bare fordi jeg hadde det travelt. Det er jo oftest sånn. Og selvfølgelig gir den teorien mest mening siden verden dreier seg om meg. Alt handler om meg. Meg, meg, meg.

Da vi stoppet på rødt lys tok jeg meg friheten til å knipse et bilde av djevelbilen med mobilen min.

Neida, bildet er på ingen måte manipulert.

Alle biler ser sånn ut her hvor jeg bor. Jeg lover.

X&Y

I dag har vært en fantastisk dag. Den startet i hvert fall lystig med underkant av 4 timer søvn, litt snøvær og tvangskjøring til skolen. Ingen skulking her i gården.

Jeg er litt usikker på hva som foregår her, men i følge læreren var det matematikk.

-

Bare så det er nevnt har jeg en lei tendens til å veie all min menneskelige verdi i prestasjoner og mestring, og siden matte er et fag sluttet være enkelt etter 10. klasse, sier det seg selv at selvtilliten min får seg stadig noen knekk i disse skoletimene. Når jeg attpåtil sitter ved siden av Rainman er det ikke rart jeg føler meg som en brødgjøk når læreren må gjennomgå absolutt alle oppgavene (inkludert de enkleste a)-ene) på tavla fordi jeg ikke skjønner en døyt. Rainman derimot, løser de vanskeligste oppgavene i heftet bakerst i boka helt uten hjelp. Du vet, de som er merket med femten *-er og kanskje en liten trekant eller to. Mr. Rainman burde forstå at dette ikke hjelper nevneverdig på min selvtillit. Egentlig burde han jekke seg ned noen hakk så jeg virker smartere. Men gjør han det? Neeida. Måte på egoisme.

Slik endte altså kampen med den beryktede oppgave 4.12c.
Etter to timers arbeid og tre forskjellige løsninger (note to self: lage regler mens man regner er generelt ikke en god idé) kom jeg aldri nærmere et korrekt svar. Jeg kom derimot veldig nære på å kaste den idiotiske læreboka i veggen og rive istykker kladdeboka, noe jeg brukte en god del energi på å la være.. helt til læreren kom tilbake fra røykepausen sin og spurte om jeg trengte hjelp til (enda) en oppgave.

I stedet for å være forholdsvis normal og ta imot hjelp, proklamerte jeg heller at oppgave 4.12c burde fjernes fra læreboka, og at nei, ikke gidd ta enda en oppgave på tavla fordi jeg skjønner ikke denne jævla dritten uansett.

Så greide jeg knekke blyanten min, for å så raske sammen skolesakene mine og forlate klasserommet i sinne. Fantastisk.

For å understreke hvor tøff jeg føler meg greide underbevisstheten min plukke nok en usannsynlig vakker natt-skjorte (ja, jeg har en samling stygge t-skjorter jeg liker sove i. Sue me) for kvelden.

Forøvrig liker jeg hvordan hånden min øver seg på å lage skyggefigurer på veggen. Jeg har mad skillz.

Min første gang

Nå som jeg endelig har kastet meg på bloggbølgen kan jeg ikke la være stille meg det spørsmålet de fleste aspirerende nettskribenter stiller seg; Hvorfor vil jeg dette og hva i alle dager skal jeg skrive om? Og ikke minst, hva er det folket egentlig vil lese om?

For anledningen har jeg satt opp en fin liste:

1. Over gjennomsnittet pen jente i slutten av tenårene som blogger om festing, skole og venner, akkompaniert av en rekke bilder, spesielt av såkalte outfits.
2. Mote.
   
3. Kjendissladder, gjerne så simpelt og nedvergende for de involverte som overhode mulig.
   
4. Sex. Helst kombinert med punkt 3.
5. Rikdom. Kombineres også enkelt med punkt 3 og 4.
   
6. Politikk, religion, krig og fred og sånt.

Om jeg klarer levere noe av dette er uvisst. Om jeg faktisk vil er en annen sak.
Så hva skal jeg skrive om? Meg selv? Greit.

Jeg heter muligens Siri. Ja, jeg valgte et pseudonym. Etternavnet er stjålet av oldemor, så sånn sett ligger det ganske nært mitt eget. Dessuten synes jeg det har en fin, adelaktig klang over seg (se punkt 5), eller om man vil være negativ - noe litt vulgært, som tatt fra rollelista i en pornofilm (hurra, punkt 4!).
Generelt liker jeg ikke å sette meg selv i bås, men det er ikke til å komme foruten: Da jeg var 16 år gjorde jeg noe så klisjé som å møte veggen. Jeg har kastet bort hele ungdomstida mi på å stange hodet i denne fantastiske, sagnomsuste veggen, og det ser ikke ut til at jeg kommer meg videre med det første. Av den grunn utgår punkt 1, selv om jeg kunne ønske det ikke gjorde det. Sånn sett tror jeg bloggen vil handle om livet tilbake til livet, hvis det gir mening. Livet er fullt av grå hverdager - mine kanskje hakket gråere enn andres. Og ja, dette blir utrolig interessant lesning, dere.

Se, hun kan smile bak sladden!

Og vennligst ignorer den flotte t-skjorten. Jeg skal sove hvert øyeblikk. Mm, vi sier så.

Ja, forresten. Det siste punktet var forresten noe jeg la til for å få et snev av seriøsitet, noe jeg mistenker var veldig overbevisende. Nå føler jeg meg skikkelig vellykket.