I dag har jeg drept

De siste ukene har jeg prøvd å bli kvitt henne så godt jeg kan. Jeg har prøvd avvise henne på en vennlig måte, men hun tar ikke hintet. Etterhvert har de vennlige blikkene mine gått over til regelrett skuling og oppgitt sukking hver gang vi møtes, men det har ikke fungert det heller. Når jeg forteller andre om problemet mitt ler de litt av meg. De påstår de hadde blitt kvitt henne for lenge siden. Så hvorfor skal det være så vanskelig for meg?

I dag hadde jeg fått nok. Noe måtte gjøres. Jeg orket ikke tanken på å tilbringe enda en dag med henne i leiligheten. Drastiske tiltak var det eneste som ville fungere. Marie måtte dø.

For å utføre noe som dette kreves det litt planlegging. Vi har jo alle sett hvor enkelt Grissom og gjengen fakker oss kriminelle på CSI. Hvordan selv de minste biologiske spor kan gi en fellende dom. Så hva er den beste fremgangsmåten? Hvordan unngå bli tatt?

For å være ærlig endte det som for de fleste i min situasjon - som en impulshandling. Jeg hadde hverken redskaper eller et plastdekket rom som i Dexter. Ikke eier jeg en båt for å dumpe delene heller. Alt jeg hadde var nevene mine og en fryser på boden. Trøste og bære.

Møt Marie Antoinette. Hun er pompøs, hun er praktfull, og man får lyst på kake av å være rundt henne. Med andre ord har hun en del til felles med sin franske navnesøster. Ikke verst.

-

Man skulle tro det å fjerne Marie var en enkel sak. Men det krever en del forarbeid, tålmodighet og ikke minst styrke. Hun ville ikke gå ned uten kamp!

Forberedelsene er i gang. Forøvrig, Ikea burde revurdere plasteskene sine. Neste gang, vær så snill, bruk hardplast. Det er jo tilnærmet umulig å la pynten ligge på plass når man skal presse en myk plastkurv inn i en ikke fullt så myk (men fortsatt myk!) eske. Urk.

Se hvordan esken gruer seg. Proporsjonsmessig må jo dette gå galt!

Først, av med klærne. Brace yourself, this is gonna get messy.

Marie vet hvordan slå fra seg. I kampen som fulgte stakk hun hundrevis av små plastnåler inn i hendene mine, og da jeg uheldigvis greide rive litt hardt i den ene armen hennes fikk jeg glitter i øyet. Krigføring på høyt plan med andre ord.
Men til slutt måtte Marie se sin ende nær, i form av den menneskelige giljotinen. Og ironisk nok fikk hun enda mer til felles med sin franske venninne.

Partering på gang. Hardt arbeid. Jeg måtte bruke tyngdekraften til hjelp.

Esken hyler av smerte, jeg er fornøyd. Håper til tilgir meg, kjære eske.

Selv om jeg ikke vil omtale Marie Antoinette som et særlig livlig tre greide hun blø plast over hele gulvet mitt.

Men hva gjør vel det når min medsammensvorne faktisk heter VAMPYR?

-

Da sees vi på Criminal Minds snart. Gleder meg allerede!