Fremmedfrykt

Da jeg var liten gjorde min mor et poeng ut av å aldri snakke babyspråk. Hun holdt heller ikke tilbake på fremmedordene. På 2 måneders-stadiet begynte hun daglig undervise meg i norsk, og det er derfor ikke så rart mitt første ord var noe så kult som "obsternasig".Ja, jeg lyver. Jeg aner ikke hva mitt først ytrede ord var, og ei har jeg hatt norsktimer med mamma. Men hun alltid brukt en del fremmedord, og har jeg ikke skjønt hva de betyr har jeg spurt. Jeg begynte derfor i ganske tidlig alder å krydre språket med disse ordene, nettopp fordi jeg så dem som en naturlig del av hverdagen.

Dette har til tider gjort det litt kinkig (høhø) for meg sosialt, spesielt i starten av tenårene. Det er ikke alltid så gøy å ha en samtale med noen for å plutselig legge merke til at de ikke klarer følge med. Det tomme blikket personen får når de faller av. Eller når de påstår at du finner opp ord for å kødde med dem.
Nå innså jeg akkurat hvordan mattelæreren min må føle seg i timene våre. Eh..Touché.

Uansett, en episode jeg husker godt var i begravelsen til min farmor da jeg var 13. Noen bygdetullinger på min alder hadde stjålet congac-kuler på samvirkelaget som de drev og kastet på meg og min kusine. Altså, de kastet ikke kulene på oss i selve begravelsen, det forklarer bare hvorfor jeg var der.
Da de gikk tom for sjokolade begynte de kaste gråstein. Ja, jeg er enig. Hvorfor i helvete kaster man stein på tilbesøkende jenter? Tror de fremtidsutsiktene for kjerring og unger på en evig fraflyttet øy høyner av sånn oppførsel?
Jada, nok en digresjon - alle liker slike. Men tilbake til historien.
Jeg og min kusine løp som gale for å komme oss innendørs, og det var da naturlig å finne en voksen for å klage om denne utrolig latterlige oppførselen. Da vi så tante la jeg ut i sinne om hvor enerverende disse ungene var.. Hvorfor i alle dager kastet de stein på oss? Ja, de var regelrett patetiske som de holdt på!
Da jeg var ferdig forventet jeg en omsorgsfull respons. I stedet møtte tante meg med et tomt blikk.

Ikke rart jeg aldri var favoritt-tantebarnet til noen i slekta, så veslevoksen som jeg må fremstått. Snufs. Nei, livet er ikke lett dere.

-

Hva er ditt favorittfremmedord?