Dette har til tider gjort det litt kinkig (høhø) for meg sosialt, spesielt i starten av tenårene. Det er ikke alltid så gøy å ha en samtale med noen for å plutselig legge merke til at de ikke klarer følge med. Det tomme blikket personen får når de faller av. Eller når de påstår at du finner opp ord for å kødde med dem.
Nå innså jeg akkurat hvordan mattelæreren min må føle seg i timene våre. Eh..Touché.
Uansett, en episode jeg husker godt var i begravelsen til min farmor da jeg var 13. Noen bygdetullinger på min alder hadde stjålet congac-kuler på samvirkelaget som de drev og kastet på meg og min kusine. Altså, de kastet ikke kulene på oss i selve begravelsen, det forklarer bare hvorfor jeg var der.
Da de gikk tom for sjokolade begynte de kaste gråstein. Ja, jeg er enig. Hvorfor i helvete kaster man stein på tilbesøkende jenter? Tror de fremtidsutsiktene for kjerring og unger på en evig fraflyttet øy høyner av sånn oppførsel?
Jada, nok en digresjon - alle liker slike. Men tilbake til historien.
Jeg og min kusine løp som gale for å komme oss innendørs, og det var da naturlig å finne en voksen for å klage om denne utrolig latterlige oppførselen. Da vi så tante la jeg ut i sinne om hvor enerverende disse ungene var.. Hvorfor i alle dager kastet de stein på oss? Ja, de var regelrett patetiske som de holdt på!
Da jeg var ferdig forventet jeg en omsorgsfull respons. I stedet møtte tante meg med et tomt blikk.
Ikke rart jeg aldri var favoritt-tantebarnet til noen i slekta, så veslevoksen som jeg må fremstått. Snufs. Nei, livet er ikke lett dere.
-
Hva er ditt favorittfremmedord?
Onomatopoetisk!
SvarSlettDet høres fint ut, og jeg kan stadig bruke det i diverse musikklinjenerdesammenhenger. Perfekt.
Først nå tror jeg kanskje at jeg skjønner hvorfor jeg heller aldri var noen favorittniese. Akk ja, veltalenhet har sin pris.
SvarSlettMitt favorittfremmedord er forresten pleonasme.