Rett før påske mottok jeg endelig brevet med de fastsatte datoene for eksamen. I forrige uke fortalte norsklæreren min meg at det hadde blitt noe kluss med datoene, så jeg skulle ikke ha muntlig eksamen den 22. mai men den 30. Like greit. En måned og åtte ekstra dager til eksamenshelvete.
Så, mens jeg kjørte til skolen i dag fikk jeg plutselig en vond følelse i magen. Du vet det kvalmende suget man får når man innser at man har misforstått ett eller annet vesentlig. Eller kanskje det bare er jeg som opplever det sånn. Litt som å være i vektløs tilstand et lite øyeblikk. Morsom opplevelse på tivoli, ikke fullt så morsom ellers.
Uansett, jeg satt der hørte på radioen da en del av hjernen min bestemte seg for å ta kontakt med den andre. Plutselig innså jeg at læreren aldri spesifiserte hvilken måned jeg har eksamen. Og at den 30. mai er pinseaften og.. vel, pinseaften. Og ingen har da eksamen på pinseaften?
Jada. Det er bekreftet. Jeg har 7 dager på meg til å lese tre bøker på 700 sider hver, pluss huske de to romanene jeg skulle ha skrevet særemne om.
Smart. Lykke til, Siri.
onsdag 22. april 2009
tirsdag 14. april 2009
Mer ferie, takk
Første skoledag etter endt ferie er alltid like spennende. Spesielt når jeg har valgt frivillig å møte opp to timer tidligere for å ha enetimer med en djeveldyrker. Eller kanskje det var mannen med ljåen? Mattelærer? Ikke at det spiller noen rolle, ingen ser forskjell likevel. Og frivillig avtalt var det vel heller ikke når jeg tenker meg om. Ekstratimer eller stryk. Velg selv.
Siden jeg gruet meg så fryktelig til disse timene fant jeg ut at det var en strålende idé å legge seg ved daggry. Jeg var litt usikker på hvordan dagen egentlig gryr, så jeg satte meg tålmodig på sengekanten og ventet på at noe skulle skje. Jeg hadde håpet på rosa himmel og kanskje noen dansende leprechauner, men ventingen ble forjeves på grunn av skydekket som måtte ødelegge alt. Men lyst ble det til likevel, og 3 timer søvn må da være nok?
Tydeligvis ikke. I morges klarte jeg miste øredobbene mine på badegulvet to ganger før jeg traff øreflippen, og andre gangen jeg bøyde meg ned for å finne dem slo jeg hodet i vasken. Plagsomt. Ille nok at jeg hadde det så travelt at jeg måtte skippe sminken for å ikke stikke ut et øye, men må jeg begynne droppe smykker også nå? Hva blir det neste? Slutte dusje i frykt for å kveles av håndkleet?
Jeg kom 20 minutter for sent til ekstratimene også. Og på mitt magiske vis var jeg så stresset at jeg ikke turte gå inn. Så læreren satt vel der og blomstret helt alene. Fantastisk, Siri. Jeg får ta med blomsterpotte som plaster på såret neste uke. Hvis det blir neste uke, da.
Etter min epic fail utenfor skolen bestemte jeg meg for å dra innom BigBite for litt lunsj. Etter å ha stått en halv evighet i kø, bestilte jeg min halve med ost og skinke før jeg ga fyren bak kassa menykortet mitt i håp om gratismeny. Han så ned på kortet mitt, så rart tilbake på meg, ble usikker og begynte fikle med kortautomaten. "Flott", tenkte jeg surt, fortsatt trist og lei etter skolefadesen. "En sånn fyr på opplæring".
Men tror du ikke fyren satte igang med å humre også. Tenke seg til. Og da gikk det ikke lang tid før jeg la merke til at kortet han sto med i hånden hadde grønn bakside. Og at det han lo av var bildet av en 16-årig Siri på forsiden. Jeg hadde med andre ord klart gi han mitt nydelige SATS-medlemsskapskort istedet for menykortet. Og det kortet er selvsagt laminert med tidenes flaueste bilde. For jeg var nemlig like bildesky som en snøleopard i sine naturlige omgivelser på den tiden. For å kapre mitt vakre ytre på film måtte man enten sette opp fotofelle eller ligge 3 måneder i en steinrøys. Og ikke engang da var man sikret et godt resultat.
For korrekthetens skyld har jeg googlet bilder av meg og min lyssky venn, og resultatene viser at Snø L. Eopard er 831 000 ganger mer populær enn meg. Skuffende. Men likheten er i det minste slående. Du og jeg, Snø. Du og jeg.
Siden jeg gruet meg så fryktelig til disse timene fant jeg ut at det var en strålende idé å legge seg ved daggry. Jeg var litt usikker på hvordan dagen egentlig gryr, så jeg satte meg tålmodig på sengekanten og ventet på at noe skulle skje. Jeg hadde håpet på rosa himmel og kanskje noen dansende leprechauner, men ventingen ble forjeves på grunn av skydekket som måtte ødelegge alt. Men lyst ble det til likevel, og 3 timer søvn må da være nok?
Tydeligvis ikke. I morges klarte jeg miste øredobbene mine på badegulvet to ganger før jeg traff øreflippen, og andre gangen jeg bøyde meg ned for å finne dem slo jeg hodet i vasken. Plagsomt. Ille nok at jeg hadde det så travelt at jeg måtte skippe sminken for å ikke stikke ut et øye, men må jeg begynne droppe smykker også nå? Hva blir det neste? Slutte dusje i frykt for å kveles av håndkleet?
Jeg kom 20 minutter for sent til ekstratimene også. Og på mitt magiske vis var jeg så stresset at jeg ikke turte gå inn. Så læreren satt vel der og blomstret helt alene. Fantastisk, Siri. Jeg får ta med blomsterpotte som plaster på såret neste uke. Hvis det blir neste uke, da.
Etter min epic fail utenfor skolen bestemte jeg meg for å dra innom BigBite for litt lunsj. Etter å ha stått en halv evighet i kø, bestilte jeg min halve med ost og skinke før jeg ga fyren bak kassa menykortet mitt i håp om gratismeny. Han så ned på kortet mitt, så rart tilbake på meg, ble usikker og begynte fikle med kortautomaten. "Flott", tenkte jeg surt, fortsatt trist og lei etter skolefadesen. "En sånn fyr på opplæring".
Men tror du ikke fyren satte igang med å humre også. Tenke seg til. Og da gikk det ikke lang tid før jeg la merke til at kortet han sto med i hånden hadde grønn bakside. Og at det han lo av var bildet av en 16-årig Siri på forsiden. Jeg hadde med andre ord klart gi han mitt nydelige SATS-medlemsskapskort istedet for menykortet. Og det kortet er selvsagt laminert med tidenes flaueste bilde. For jeg var nemlig like bildesky som en snøleopard i sine naturlige omgivelser på den tiden. For å kapre mitt vakre ytre på film måtte man enten sette opp fotofelle eller ligge 3 måneder i en steinrøys. Og ikke engang da var man sikret et godt resultat.
For korrekthetens skyld har jeg googlet bilder av meg og min lyssky venn, og resultatene viser at Snø L. Eopard er 831 000 ganger mer populær enn meg. Skuffende. Men likheten er i det minste slående. Du og jeg, Snø. Du og jeg.
mandag 13. april 2009
Påskehelga
Tydeligvis er det farlig å sende en laptop med alle mine passord lagret med Mr Samboer til Bergen. Jeg trodde først han tøyset når han sa han hadde tatt navnet Jørgen Shommer (dust) og blogget (dustere) på min blogg (dustest!), men så feil kan man ta. Men jeg synes han gjorde en brukbar jobb, selv med sin Wergelandsfascinasjon, som jeg sverger å aldri ha hørt om før. Lurer på hva slags andre ulumskheter han bedriver når han er bortreist.
Apropos bortreist - eller kanskje det motsatte. Jeg er hjemme! Og siden jeg ikke har noe bedre å gjøre skal jeg illustrere helga livlig med spennende bilder. Hurra!
Som om det å komme frem til Hytteparadiset™ ikke er ille nok i seg selv må man tilbringe cirka to timer i en bil i Ingenstedsland™ for å komme dit. Og siden Ingenstedsland™ befinner seg i svingete daler mellom høye fjell betyr det mulighetene for radio er minimale. I dette tilfellet betyr minimale muligheter altså P1 og P2 - to kanalers eksistens like usannsynlig som at jeg skulle fått vinger og flydd avgårde. Et av livets store mysterier, med andre ord. Men siden det er påske er jeg selvsagt alltid beredt, og med dette i tankene lagde jeg meg en CD med ukas Spotifyfavoritter for å holde meg med selskap, før jeg satte meg inn i Ferdinand Ferdinand og kjørte avgårde.
Problemet var bare at jeg hadde brent CD-en uten tanke på at Ferdinands avspiller faktisk er 10 år gammel og kanskje ikke tar brente CD-er så godt. Etterhvert som CD-en ble varm ble Ferdinand irritert, og kombinert med humpete asfalt (de som satte opp vedlikeholdsbudsjettet for veiene ute i distriktet kan ikke ha bevegd seg nord for Sinsenkrysset) ble det hele en svært dyster affære. Jeg måtte altså ta til takke med P1 eller P2. Jeg valgte stillhet.
Vel fremme ved hytta ble det med ett tydelig klart at jeg nå var i villmarkens hender. Skumle, ukjente lyder kom hissig fra nærmeste buskas. Men uredd som jeg er klarte jeg selvfølgelig forevige møtet med det skumle dyret på digital film før det lusket videre. Alt for å glede dere, ikke sant? Og ja, bildet over kan trykkes på for å forstørres. Men jeg tar ikke ansvar for eventuelle sjokkskader.
Hytteparadiset i light-utgave. Nei, det der er ikke hytta vår. Men et bilde som minner meg på hvor glad jeg er for at foreldrene mine valgte bosette seg i en storby. Og at norsk arkitektur ofte går mer på økonomi enn estetisk sans. Baksiden av huset har faktisk bare ett vindu. Vinduer er tydeligvis ikke en nødvendighet på landet.
Selvsagt måtte også jeg ha med det obligatoriske bildet av påskeegget. Mitt var i år gult med gullkanter (nei, fargen er ikke manipulert lizm) og fylt med blandet godteri som kanskje ikke alltid smakte like godt. Men den barnlige gleden av å motta påskeegg overskygget all smak, og som ved magi ble egget tomt på null komma niks (vel, i løpet av kvelden i det minste).
Et bilde av det mytiske skogsdyret og hans artsfrende i en aktivitet som visstnok er meget utbredt i hyttetraktene. Nei, jeg snakker ikke om dvergkasting (ser du noen dverger på bildet kanskje?), men noe så spennende som floking av garn. Eller var det de-floking av garn? Garnsetting? Garn-nøsting? Husflidens landsmøte? Noe sånt.
Egentlig er det ufattelig lite å foreta seg på hytta, så hadde jeg ikke hatt med meg nummer to og tre av Twilight-serien hadde jeg nok sakte men sikkert dødd litt innvendig de to døgnene jeg tilbragte der. Men siden dere allerede har sett nok bilder av Skumring tenkte jeg heller legge ved et bilde av min gode venn, som standhaftig holdt min side mens jeg leste. Ørnar kom inn i familien etter en tur til Tunisia. Pappa byttet meg bort for fem kameler, en geit og denne håndlagde ørnen i tre.
Ahmed Mohamed sier forresten hallo. Nå skal jeg lage middag.
Apropos bortreist - eller kanskje det motsatte. Jeg er hjemme! Og siden jeg ikke har noe bedre å gjøre skal jeg illustrere helga livlig med spennende bilder. Hurra!
Som om det å komme frem til Hytteparadiset™ ikke er ille nok i seg selv må man tilbringe cirka to timer i en bil i Ingenstedsland™ for å komme dit. Og siden Ingenstedsland™ befinner seg i svingete daler mellom høye fjell betyr det mulighetene for radio er minimale. I dette tilfellet betyr minimale muligheter altså P1 og P2 - to kanalers eksistens like usannsynlig som at jeg skulle fått vinger og flydd avgårde. Et av livets store mysterier, med andre ord. Men siden det er påske er jeg selvsagt alltid beredt, og med dette i tankene lagde jeg meg en CD med ukas Spotifyfavoritter for å holde meg med selskap, før jeg satte meg inn i Ferdinand Ferdinand og kjørte avgårde.
Problemet var bare at jeg hadde brent CD-en uten tanke på at Ferdinands avspiller faktisk er 10 år gammel og kanskje ikke tar brente CD-er så godt. Etterhvert som CD-en ble varm ble Ferdinand irritert, og kombinert med humpete asfalt (de som satte opp vedlikeholdsbudsjettet for veiene ute i distriktet kan ikke ha bevegd seg nord for Sinsenkrysset) ble det hele en svært dyster affære. Jeg måtte altså ta til takke med P1 eller P2. Jeg valgte stillhet.
Vel fremme ved hytta ble det med ett tydelig klart at jeg nå var i villmarkens hender. Skumle, ukjente lyder kom hissig fra nærmeste buskas. Men uredd som jeg er klarte jeg selvfølgelig forevige møtet med det skumle dyret på digital film før det lusket videre. Alt for å glede dere, ikke sant? Og ja, bildet over kan trykkes på for å forstørres. Men jeg tar ikke ansvar for eventuelle sjokkskader.
Hytteparadiset i light-utgave. Nei, det der er ikke hytta vår. Men et bilde som minner meg på hvor glad jeg er for at foreldrene mine valgte bosette seg i en storby. Og at norsk arkitektur ofte går mer på økonomi enn estetisk sans. Baksiden av huset har faktisk bare ett vindu. Vinduer er tydeligvis ikke en nødvendighet på landet.
Selvsagt måtte også jeg ha med det obligatoriske bildet av påskeegget. Mitt var i år gult med gullkanter (nei, fargen er ikke manipulert lizm) og fylt med blandet godteri som kanskje ikke alltid smakte like godt. Men den barnlige gleden av å motta påskeegg overskygget all smak, og som ved magi ble egget tomt på null komma niks (vel, i løpet av kvelden i det minste).
Et bilde av det mytiske skogsdyret og hans artsfrende i en aktivitet som visstnok er meget utbredt i hyttetraktene. Nei, jeg snakker ikke om dvergkasting (ser du noen dverger på bildet kanskje?), men noe så spennende som floking av garn. Eller var det de-floking av garn? Garnsetting? Garn-nøsting? Husflidens landsmøte? Noe sånt.
Egentlig er det ufattelig lite å foreta seg på hytta, så hadde jeg ikke hatt med meg nummer to og tre av Twilight-serien hadde jeg nok sakte men sikkert dødd litt innvendig de to døgnene jeg tilbragte der. Men siden dere allerede har sett nok bilder av Skumring tenkte jeg heller legge ved et bilde av min gode venn, som standhaftig holdt min side mens jeg leste. Ørnar kom inn i familien etter en tur til Tunisia. Pappa byttet meg bort for fem kameler, en geit og denne håndlagde ørnen i tre.Ahmed Mohamed sier forresten hallo. Nå skal jeg lage middag.
søndag 12. april 2009
Jørgen Shommer
Halla!
Akk ja, da var den fantastiske Siri Winther ute på hytten, og ute av stand til noen som helst form for eksepsjonell blogging. Hva, o hva kan man gjøre?! Tja, å overlate bloggingen til MEG er nok ikke det lureste i alle fall (ei heller frivillige, men hva kan man gjøre når laptoppen er lånt ut til sin bedre halvdel, meg, og man selv er på hytten). Så, hva er det egentlig det går i her, det lurer jeg på. Kan ikke akkurat si at jeg er noen ekspert på dette "blogge-" fenomenet, men skal vel alltids få skvist ut et par linjer. Jeg er jo da, om noen lurte, Siri's fantastiske elsker, koser og klemmer - Jørgen Shommer. Nuvel, Shommer er kanskje ikke akkurat etternavnet, men det klinger da godt i alle fall!
Jeg leste nylig en tekst om noen som har laget en Wergelands- database. Denne databasen kan man da bruke for å kryssjekke om andre tekster er vitterlig "Wergelandske" eller ikke, basert på forskjellige faktorer. En faktor var vel noe slikt som at setningene er veldig lange, med mye oppfinnsom tegnsetting; noe jeg ikke er alt for flink å benytte meg av. Burde flette inn noen semikolon her, kommaer der og streker overalt, o vel. Ellers bruker jo Wergeland både korte fine ord som akk o ve, noe jeg selv er en svoren tilhenger av (i alle fall akk o ve!), men samtidig ord av en betydelig størrelse ála Wienerpølsekomposisjonsmaker. Vel, nå er vel kanskje ikke akkurat dette ordet et særs godt eksempel på noe Wergeland ville skrive i en tekst (eller har han det? Hvem vet!), men det er i det minste av en sådan lengde, og et fantastisk ord likeså! Ellers var det vel et par andre faktorer også, men av en heller uinteressant verdi for både meg, og dere, akk Wergeland du Wergeland. Slikt et litterært geni for Norge og verden generelt, men så utrolig kjedelig for oss spreke unge nordmenn idag.
Akkurat på dette tidspunktet burde jeg også flette inn et par ordspill, og kanskje til og med noen allegorier, men det er vel egentlig min rake motsetning; Winther's arena. Jeg er ikke noe særs til hverken det eller tekstskriving. Akk o ve!
Ps: Feel free til å Wergelandifisere denne teksten, eventuelt deres egne. Skulle ha limt inn en link her til artikkelen også, men da den var i papirform får dere nøye dere med en PS som ikke sier noe særs uansett. Muaha!
Jørgen Shommer, signing out, i denne fantastiske Vhårtiden. (Hø Hø)
Akk ja, da var den fantastiske Siri Winther ute på hytten, og ute av stand til noen som helst form for eksepsjonell blogging. Hva, o hva kan man gjøre?! Tja, å overlate bloggingen til MEG er nok ikke det lureste i alle fall (ei heller frivillige, men hva kan man gjøre når laptoppen er lånt ut til sin bedre halvdel, meg, og man selv er på hytten). Så, hva er det egentlig det går i her, det lurer jeg på. Kan ikke akkurat si at jeg er noen ekspert på dette "blogge-" fenomenet, men skal vel alltids få skvist ut et par linjer. Jeg er jo da, om noen lurte, Siri's fantastiske elsker, koser og klemmer - Jørgen Shommer. Nuvel, Shommer er kanskje ikke akkurat etternavnet, men det klinger da godt i alle fall!
Jeg leste nylig en tekst om noen som har laget en Wergelands- database. Denne databasen kan man da bruke for å kryssjekke om andre tekster er vitterlig "Wergelandske" eller ikke, basert på forskjellige faktorer. En faktor var vel noe slikt som at setningene er veldig lange, med mye oppfinnsom tegnsetting; noe jeg ikke er alt for flink å benytte meg av. Burde flette inn noen semikolon her, kommaer der og streker overalt, o vel. Ellers bruker jo Wergeland både korte fine ord som akk o ve, noe jeg selv er en svoren tilhenger av (i alle fall akk o ve!), men samtidig ord av en betydelig størrelse ála Wienerpølsekomposisjonsmaker. Vel, nå er vel kanskje ikke akkurat dette ordet et særs godt eksempel på noe Wergeland ville skrive i en tekst (eller har han det? Hvem vet!), men det er i det minste av en sådan lengde, og et fantastisk ord likeså! Ellers var det vel et par andre faktorer også, men av en heller uinteressant verdi for både meg, og dere, akk Wergeland du Wergeland. Slikt et litterært geni for Norge og verden generelt, men så utrolig kjedelig for oss spreke unge nordmenn idag.
Akkurat på dette tidspunktet burde jeg også flette inn et par ordspill, og kanskje til og med noen allegorier, men det er vel egentlig min rake motsetning; Winther's arena. Jeg er ikke noe særs til hverken det eller tekstskriving. Akk o ve!
Ps: Feel free til å Wergelandifisere denne teksten, eventuelt deres egne. Skulle ha limt inn en link her til artikkelen også, men da den var i papirform får dere nøye dere med en PS som ikke sier noe særs uansett. Muaha!
Jørgen Shommer, signing out, i denne fantastiske Vhårtiden. (Hø Hø)
fredag 10. april 2009
Prosjekt: en bedre Siri, del II
Deler av Prosjekt: en bedre Siri medførte at jeg ble liggende inne på soverommet i et skummelt antall timer. Jeg hadde på forhånd regnet med å bli betatt av denne bokserien siden alle andre har blitt det, men det må da være grenser. Jeg er nå et godt stykke inn i bok nummer to og gruer meg allerede til å bli ferdig. Jeg liker virkelig Twilight-universet. Skulle ikke forundre meg om jeg en uke fra nå av sitter og produserer slikt som dette. Garantert. For så gale skal folk altså være.
Re opp sengen før man tar bilde? Oppskrytt.
Sånn ellers har jeg tilbragt påska så langt med å brette nyvaskede klær og støvsuge (dog dessverre ikke i stiletthæler. Ja, jeg vet. Skuffende!).
Også har jeg tent lys fordi det er hyggelig. Men aller mest fordi de idiotiske lysene har ligget i papir oppå puffen siden jeg fikk dem i gave rundt juletider. Min kjære tante ga meg telysestaker og lange stearinlys. Greit nok, de fungerer dugelig som vanlige lysestaker med litt triksing, men kåhm åhn. Så mye stress for å tenne et par lys gidder jeg ikke. Med mindre jeg har påskeferie, selvfølgelig.
Legg merke til at det ene lyset er bøyd etter å ha ligget i sola. Jeg er like overrasket selv. Sol i Norge. Hæ?
Tandoorimarinert laksefilet med mangochutney og yasminris. Skillz.
Det verste jeg vet er bloggerinner som absolutt skal poste bilde av maten sin. Spesielt med misforstått makroinnstilling på kameraet. Ingenting er så ekkelt som ekkel mat. Dessverre føler jeg meg litt hyklersk akkurat nå.. for hvordan får man halvsvidd oransje laks til å se delikat ut? Og jeg klarte fokusere på feil ende av tallerkenen så chutneyen ser litt blurry ut. Krise.
Prosjekt: en bredere Siri (fin typo) skal nå gi meg tidenes prøvelse. To timer i bil. Alene. For å komme til et sted hvor jeg må være sammen med foreldrene mine i 3 dager. Alene.
Hvorfor ble jeg ikke med samboeren min til Bergen istedet? Og hvorfor i alle dager sendte jeg med han laptopen min? Verden jobber mot meg. Prosjektet jobber mot meg. Hjelp?
Re opp sengen før man tar bilde? Oppskrytt.Også har jeg tent lys fordi det er hyggelig. Men aller mest fordi de idiotiske lysene har ligget i papir oppå puffen siden jeg fikk dem i gave rundt juletider. Min kjære tante ga meg telysestaker og lange stearinlys. Greit nok, de fungerer dugelig som vanlige lysestaker med litt triksing, men kåhm åhn. Så mye stress for å tenne et par lys gidder jeg ikke. Med mindre jeg har påskeferie, selvfølgelig.
Legg merke til at det ene lyset er bøyd etter å ha ligget i sola. Jeg er like overrasket selv. Sol i Norge. Hæ?Den egentlige grunnen til at jeg giddet brette klær var fordi jeg faktisk skulle lage mat fra scratch i dag. Prosjekt: en bedre Siri (fra nå av forkortet til herlige PebS) betyr jo at jeg må spise sunt. Og prosessert mat er visstnok mindre sunt enn.. vel, økologisk og utuklet (i mangel på et bedre ord) mat. Og den sunneste av den sunneste maten i mitt hode vil alltid forbli fisk. Den fantastiske fisken. Du som jeg har hatet så inderlig gjennom hele barndommen. Ikke engang farmors spesielrømme (som var så gjennomsyret av eddik og sukker at den smakte for det meste.. sukker) gjorde torsken spiselig. Og nå skal jeg altså spise denne sagnomsuste fisken frivillig. Alt for PebS.
Og når det er fisk til middag skjønner dere hvorfor jeg valgte brette og gjemme vekk de nyvaskede klærne. Fisk stinker. Noe så innmari. Og selv om PebS krever sitt, nekter jeg lukte fisk i 3 uker fremover. Der går grensa, til og med for meg.
Og når det er fisk til middag skjønner dere hvorfor jeg valgte brette og gjemme vekk de nyvaskede klærne. Fisk stinker. Noe så innmari. Og selv om PebS krever sitt, nekter jeg lukte fisk i 3 uker fremover. Der går grensa, til og med for meg.
Tandoorimarinert laksefilet med mangochutney og yasminris. Skillz.Prosjekt: en bredere Siri (fin typo) skal nå gi meg tidenes prøvelse. To timer i bil. Alene. For å komme til et sted hvor jeg må være sammen med foreldrene mine i 3 dager. Alene.
Hvorfor ble jeg ikke med samboeren min til Bergen istedet? Og hvorfor i alle dager sendte jeg med han laptopen min? Verden jobber mot meg. Prosjektet jobber mot meg. Hjelp?
torsdag 9. april 2009
Prosjekt: en bedre Siri
Noen vage minner fra religionstimene på barneskolen (eller.. strengt tatt het de noe så politisk ukorrekt som kristendom den gang) påstår at påske er tiden for gjenfødelse. Vi skipper glatt uviktige ting som pisking og korsfestelse, og går rett på bli ny-delen. Litt som alle kvinnebladene, vet dere. Bli ny! med Siri.
Et raskt Googlesøk på gjenfødelse bærer frukter. Eh, dårlig ordvalg.
Normaliseringen er i gang. Prosjekt: en bedre Siri har begynt. Forbildet er selvsagt det viktigste her i internettverdenen; fjortizjentebloggene. Noe annet ville blitt for dumt. Mørke klær, pessimisme og økonomisk tilbakeholdenhet skal byttes ut med lykkelig kjøpefest. Hvem trenger penger når man kan bytte til seg vakre klær? Rotete leilighet og dårlig kosthold forsvinner til fordel for en enda mer rotete leilighet (hvor skal man ellers slenge klærne?) og salat. Fisk, salat og vann. Og kaffe! Koppevis med steamet melk vi later som om er ekte kaffe. Åh ja. Jeg gleder meg allerede.
Jeg startet uka friskt med noe alle andre utenom meg synes er gøy; sitte timesvis på kafé og gjøre ingenting. Jeg var redd for at prosjektet skulle gå grunne allerede her, men heldigvis var en god venninne i byen, og magisk nok villig til å bli med. Det tok litt tid å finne en kafé som ikke var helt overfylt av fjortizer og småbarnsforeldre. Faktisk måtte vi krysse en elv (nei, vi bygde ikke flåte) for å finne et sted som hadde ledige bord. Det er tydelig at denne "sitte på kafé"-hobbyen er populær. Egentlig føler jeg meg litt snurt. Jeg mistenker alle disse kafégåerne har knekket den store kafékoden, og ingen av dem har giddet fortelle meg hemmeligheten. Hva er det som er så ufattelig gøy med å sitte i skitne stoler/sofaer, drikke kaffe og snakke om viktige ting dagen lang? Og hvorfor har ingen delt denne hemmeligheten med meg? Teitinger!
Uansett, tilbake til kaféturen. Jeg hadde skippet frokost og bestemte meg derfor for å kjøpe en liten salat. Bare 109 kroner? Ordner seg. Caffè latte for 43? Dønn dil. Man lever bare én gang.
Venninnen min, som tydeligvis er kaffeekspert, bestilte seg en kaffe jeg mistenker jeg ikke hadde klart uttale hvis jeg hadde husket hva den het. Spennende.
Selv om den lykkelige kjøpefesten min visstnok er i gang klarer jeg ikke la være tenke litt økonomisk. Ikke på min økonomi, men alle kafégåernes. Og da spesielt hvor godt betalt mamma- (og pappa-, greit) permisjonene er i dette landet om de har råd til å traske ned kjøpesentra og spise mat ute hver dag. Alle som har jobbet i butikk på et kjøpesenter vet jo at kundene midt på dagen alltid har en skrikende unge på armen/i vogna/gjemt i kjolen, og selv om det kanskje ikke er de samme folkene hver dag forundrer det meg ikke om de lusker rundt på et annet kjøpesenter istedet. Alt for å ikke vekke for mye oppmerksomhet. Men tro meg, jeg vet hvem dere er. Ingen skal føle seg trygge nå som Siri er på saken!
Nei, vent litt. Kanskje jeg blir nødt til å roe litt ned på konspirasjonsteoriene nå som Prosjektet (med stor p) er i gang. For slikt er ikke sosialt akseptert av forbildene mine, er det vel? Hmm.
Apropos bruke penger, ja. Etter kafébesøket (ja, det var faktisk noen timer igjen av dagen) bestemte jeg meg for at 150 kroner i halvspiselig mat og 50 i parkering ikke var nok. Det er tross alt påske, og da trenger man lesestoff. Og hvilke bøker er det jeg har lest utallige blogginnlegg om de siste månedene? Twilight, selvsagt! Åh, Edward Cullen. Jeg dåner i dine fiktive armer hvert øyeblikk.
Norli hadde 3 for 2 (2 for 3?) tilbud på engelske pocketbøker, og som alle vet er ordet tilbud et annet ord for "spare penger". Vips, jeg var tre bøker rikere.
Jeg er likevel litt skeptisk til den tvetydige betydningen av pocketbok. En bok som passer i lommen? Lykke til. En bok på størrelse med en lomme kanskje? Ja, hvis du har Psycho Cowboy-bukser anno 1993. Hva med en bok om Lommemannen? Nei takk. Hva med en bok av Lommemannen? Eh, nei. Jeg tror vi stopper der.
Let the kjøpefest commence. Nå også med bilder!
Ettersom påske som regel er etterfulgt av vår fant jeg ut at jeg trenger ny vårsko. Selv om jeg selvsagt burde kjøpt noen med høye stiletthæler vant den mer fornuftige delen av meg og jeg endte opp med disse:
Jeg har også oppdaget en nyfunnet respekt for alle dere fashionistas der ute som stadig legger ut bilder av forskjellige antrekk. Helt seriøst, det er umulig ta bilde av den nye kjolen min uten selvutløser. Spesielt med tanke på at det eneste speilet i leiligheten som er stort nok befinner seg i gangen, og gangen er cirka 1 meter bred. Attpåtil valgte jeg bruke speilrefleksen istedet for lomme(det ordet forfølger meg!)kameraet, og den var både tung og vanskelig å holde høyt nok. I ettertid ser jeg at jeg burde satt timeren på 2 sekunder og posert løpende mot en vegg, men det er ingen vegg i leiligheten min som er passende, og inngangsdøra virket som en dårlig idé. Så det ble altså skyvedørsgarderoben i gangen. Jeg prøvde så godt jeg kunne.
Dessuten, rent bortsett fra at jeg har kjøpt mitt første fargerike plagg på flere år, tenkte jeg at jeg kunne dele mine herlige muskuløse ben med dere. Spesielt venstrebenet. Åh hvilken vinkel!
I morgen fortsetter Prosjekt: en bedre Siri. Jeg skal støvsuge i stiletthæler, ta ansiktsmaske, drikke meg dritings på rosa cider og deretter fylleringe alle på telefonlista mi. Og selvsagt mens jeg fotodokumenterer det hele. Stay tuned!
Et raskt Googlesøk på gjenfødelse bærer frukter. Eh, dårlig ordvalg.Jeg startet uka friskt med noe alle andre utenom meg synes er gøy; sitte timesvis på kafé og gjøre ingenting. Jeg var redd for at prosjektet skulle gå grunne allerede her, men heldigvis var en god venninne i byen, og magisk nok villig til å bli med. Det tok litt tid å finne en kafé som ikke var helt overfylt av fjortizer og småbarnsforeldre. Faktisk måtte vi krysse en elv (nei, vi bygde ikke flåte) for å finne et sted som hadde ledige bord. Det er tydelig at denne "sitte på kafé"-hobbyen er populær. Egentlig føler jeg meg litt snurt. Jeg mistenker alle disse kafégåerne har knekket den store kafékoden, og ingen av dem har giddet fortelle meg hemmeligheten. Hva er det som er så ufattelig gøy med å sitte i skitne stoler/sofaer, drikke kaffe og snakke om viktige ting dagen lang? Og hvorfor har ingen delt denne hemmeligheten med meg? Teitinger!
Uansett, tilbake til kaféturen. Jeg hadde skippet frokost og bestemte meg derfor for å kjøpe en liten salat. Bare 109 kroner? Ordner seg. Caffè latte for 43? Dønn dil. Man lever bare én gang.
Venninnen min, som tydeligvis er kaffeekspert, bestilte seg en kaffe jeg mistenker jeg ikke hadde klart uttale hvis jeg hadde husket hva den het. Spennende.
Selv om den lykkelige kjøpefesten min visstnok er i gang klarer jeg ikke la være tenke litt økonomisk. Ikke på min økonomi, men alle kafégåernes. Og da spesielt hvor godt betalt mamma- (og pappa-, greit) permisjonene er i dette landet om de har råd til å traske ned kjøpesentra og spise mat ute hver dag. Alle som har jobbet i butikk på et kjøpesenter vet jo at kundene midt på dagen alltid har en skrikende unge på armen/i vogna/gjemt i kjolen, og selv om det kanskje ikke er de samme folkene hver dag forundrer det meg ikke om de lusker rundt på et annet kjøpesenter istedet. Alt for å ikke vekke for mye oppmerksomhet. Men tro meg, jeg vet hvem dere er. Ingen skal føle seg trygge nå som Siri er på saken!
Nei, vent litt. Kanskje jeg blir nødt til å roe litt ned på konspirasjonsteoriene nå som Prosjektet (med stor p) er i gang. For slikt er ikke sosialt akseptert av forbildene mine, er det vel? Hmm.
Apropos bruke penger, ja. Etter kafébesøket (ja, det var faktisk noen timer igjen av dagen) bestemte jeg meg for at 150 kroner i halvspiselig mat og 50 i parkering ikke var nok. Det er tross alt påske, og da trenger man lesestoff. Og hvilke bøker er det jeg har lest utallige blogginnlegg om de siste månedene? Twilight, selvsagt! Åh, Edward Cullen. Jeg dåner i dine fiktive armer hvert øyeblikk.
Norli hadde 3 for 2 (2 for 3?) tilbud på engelske pocketbøker, og som alle vet er ordet tilbud et annet ord for "spare penger". Vips, jeg var tre bøker rikere.Jeg er likevel litt skeptisk til den tvetydige betydningen av pocketbok. En bok som passer i lommen? Lykke til. En bok på størrelse med en lomme kanskje? Ja, hvis du har Psycho Cowboy-bukser anno 1993. Hva med en bok om Lommemannen? Nei takk. Hva med en bok av Lommemannen? Eh, nei. Jeg tror vi stopper der.
Let the kjøpefest commence. Nå også med bilder!
Ettersom påske som regel er etterfulgt av vår fant jeg ut at jeg trenger ny vårsko. Selv om jeg selvsagt burde kjøpt noen med høye stiletthæler vant den mer fornuftige delen av meg og jeg endte opp med disse:
Jeg har også oppdaget en nyfunnet respekt for alle dere fashionistas der ute som stadig legger ut bilder av forskjellige antrekk. Helt seriøst, det er umulig ta bilde av den nye kjolen min uten selvutløser. Spesielt med tanke på at det eneste speilet i leiligheten som er stort nok befinner seg i gangen, og gangen er cirka 1 meter bred. Attpåtil valgte jeg bruke speilrefleksen istedet for lomme(det ordet forfølger meg!)kameraet, og den var både tung og vanskelig å holde høyt nok. I ettertid ser jeg at jeg burde satt timeren på 2 sekunder og posert løpende mot en vegg, men det er ingen vegg i leiligheten min som er passende, og inngangsdøra virket som en dårlig idé. Så det ble altså skyvedørsgarderoben i gangen. Jeg prøvde så godt jeg kunne.
Dessuten, rent bortsett fra at jeg har kjøpt mitt første fargerike plagg på flere år, tenkte jeg at jeg kunne dele mine herlige muskuløse ben med dere. Spesielt venstrebenet. Åh hvilken vinkel!I morgen fortsetter Prosjekt: en bedre Siri. Jeg skal støvsuge i stiletthæler, ta ansiktsmaske, drikke meg dritings på rosa cider og deretter fylleringe alle på telefonlista mi. Og selvsagt mens jeg fotodokumenterer det hele. Stay tuned!
lørdag 4. april 2009
The more you know
Jeg har blitt utfordret av Camilla til å skrive 30 tilfeldige fakta om meg selv, og siden jeg påstod i det forrige innlegget mitt at det (nest) viktigste i verden er å behage andre kan jeg ikke gjøre stort annet enn å innfri Camillas onde ønske. På en annen side er jeg unormalt tom for ting å skrive om i dag, som sannsynligvis ville resultert i et innlegg om værgudenes tydelige dype depresjon. På tide at noen tar affære og skaffer dem hjelp, for tristere vær har det ikke vært på lenge. Men.. eh, det skulle jeg ikke skrive om. Sant det.
Faktatid:
Og til slutt må jeg nesten utfordre noen andre til å gjøre det samme, for jeg mistenker det var en del av oppgaven. Så Linnéa - you're it.
Faktatid:
- Bilen min heter Glenn Conradi.
- Navnet ble unnfanget da jeg og en venninne skulle tenke på de to styggeste navnene vi vet om, for å så sette dem sammen.
- Jeg har vært så konsistent i bruken av navnet at til og med foreldrene mine kaller bilen Glenn.
- Da jeg og min bror skulle gjøre det samme for å navngi den andre bilen endte vi opp med å si det samme navnet samtidig. Litt creepy egentlig.
- Men bilen heter like fullt Ferdinand Ferdinand.
- Selv om jeg omtaler Glenn ganske ofte her i bloggen er jeg er faktisk veldig uinteressert i bil.
- Så lenge den funker gir jeg blanke i hvordan.
- Den mekaniske uinteressen til side - jeg blir veldig godt humør av å kjøre bil. Spesielt hvis det er fint vær.
- Dessuten har jeg selvsagt mad skillz.
- Jeg liker også bygge eller sette sammen ting.
- Det er med andre ord jeg som gjør det praktiske her i hjemmet, blant annet sette sammen de stasjonære PC-ene våre.
- Å sette sammen komponentene i en PC er omtrent like vanskelig som å sette sammen en Billy-hylle fra Ikea.
- Nå har jeg riktignok aldri satt sammen en Billy-hylle, men jeg tror sammenligningen likevel er korrekt.
- Jeg har derimot satt sammen åtte Benno-hyller, og det sier litt om hvor stor filmsamlingen til min samboer har blitt.
- Jeg kunne ønske han sluttet kjøpe så mange Jackie Chan-filmer. De suger.
- Men ikke mer enn de andre obskøne asiatiske filmene han kjøper på import.
- Jeg misliker sterkt å bruke mine egne penger på ufornuftige ting.
- Hvis jeg shopper for mye blir jeg liggende våken om natten og uroe meg for fremtiden, og ikke minst husleia, strømregningene og bredbåndsregningen.
- Bruke andres penger derimot. Akk, ja. Jeg liker fortsatt ta med meg mamma(s VISA-kort) på handletur.
- Jeg kunne ønske jeg var litt mer selvstendig.
- Hadde jeg laget meg nyttårsforsett skulle ett av dem være å bli mer uavhengig.
- Jeg synes nyttårsforsett generelt er en dum idé.
- Jeg trenger ikke flere ting å ha dårlig samvittighet for eller være skuffet over enn jeg allerede har.
- Etter å ha oppdaget internetts påkantentilulovligehostkremt nedlastingsmuligheter har jeg blitt tidenes største TV-seriejunkie.
- Drømmejobben må være å oppdage nye serier og bedømme om de har potensiale.
- Eller kanskje filmkritiker, selv om dette ville betydd at jeg må ha sett en del av filmene i punkt 16.
- Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil bli hvis jeg en gang blir voksen.
- Sannsynligvis ender jeg opp som noe ufattelig kjipt. Serviceansvarlig hos NAV eller kantinemedarbeider for eksempel.
- Priviligert som vi er her i Norge tror jeg alt ordner seg til slutt.
- I dag er jeg en optimistisk pessimist, for vanligvis tror jeg alt går til helvete.
Og til slutt må jeg nesten utfordre noen andre til å gjøre det samme, for jeg mistenker det var en del av oppgaven. Så Linnéa - you're it.
torsdag 2. april 2009
Terrorstøy
Noe som virkelig irriterer meg om dagen (eller kanskje aller mest om natten) er folk som ikke klarer beherske lydnivået på stemmen sin når de har på seg hodetelefoner eller slike nymotens headset med, ammagad, mikrofon. Det finnes ikke noe som er mer irriterende enn en konstant ropende stemme. Og bare for å gjøre det klart - stemmen i dette tilfellet tilhører selvfølgelig min fantastiske samboer.
Ja, det er fint at du beholder kontakten med kompisene dine som bor i Bergen via internett. Det er fint at du har funnet glede i å spille ett eller annet dust spill kalt Battlefield II. Det er fint at dine kamerater deler gleden din ved å også spille dette irriterende krigsspillet. Det er fint at dagens teknologi gjør det mulig å spille over nett og, brace yourself, snakke samtidig. Masse fine ting. Men hvorfor i alle dager må stemmen din gå opp fem hakk bare fordi ørene dine er dekket med skumgummi og plast? Og hvorfor gir du tilsynelatende faen når jeg sier det irriterer meg? Å behage andre er jo det viktigste i hele verden. Ok, det nest viktigste. Det viktigste er selvsagt å behage meg. Meg. Viktige meg!
Men hadde ikke du blitt sur om det stadig ble ropt på utvannet bergensk ved siden av deg? Og vi vet jo alle hvor høylytte bergensere er fra før. Kombinér dette med "jeg snakker høyt fordi jeg ikke hører hvor høyt jeg egentlig snakker"-syndromet (forslag til kortere navn mottas i kommentarfeltet med stor glede) og du får hørselsskader bare av å lese om det.
Ja, greit, så har jeg kanskje en tendens til å fremstille den teite samboeren min litt.. eh.. urettferdig her i bloggen. Men jeg er snill innimellom også. Kanskje. Sånn som i går, da klokka hadde passert ett, og jeg ikke fikk sove på grunn at den jævla hylingen i stua. Jeg hadde prøvd fortelle han at jeg faktisk prøvde sove og at det var tilnærmet umulig når han bråkte på den måten. Siden dette ikke fikk han til å tie stille bestemte jeg meg for å bombardere han med SMS-er med hyggelig innhold. I følge utboksen min sendte jeg "Jeg hater deg og jeg håper du dør" hele syv ganger. Kjærleiksbrev vi kan vise barnebarna med andre ord.
Men så begynte jeg tenke på hvor kjipt det ville være om jeg døde i en bilulykke på vei til skolen, og den siste kommunikasjonen vi hadde var en rekke SMS-er av såpass hyggelig art. Så jeg bestemte meg for å sende en ny utgave.
"Jeg elsker deg og håper du dør
- av alderdom".
Se, jeg kan hvis jeg vil.
Ikke at det faktisk hjalp noe.
Men men, man kan ikke få alt her i livet. Litt stillhet for eksempel. Føkkings umulig.
Ja, det er fint at du beholder kontakten med kompisene dine som bor i Bergen via internett. Det er fint at du har funnet glede i å spille ett eller annet dust spill kalt Battlefield II. Det er fint at dine kamerater deler gleden din ved å også spille dette irriterende krigsspillet. Det er fint at dagens teknologi gjør det mulig å spille over nett og, brace yourself, snakke samtidig. Masse fine ting. Men hvorfor i alle dager må stemmen din gå opp fem hakk bare fordi ørene dine er dekket med skumgummi og plast? Og hvorfor gir du tilsynelatende faen når jeg sier det irriterer meg? Å behage andre er jo det viktigste i hele verden. Ok, det nest viktigste. Det viktigste er selvsagt å behage meg. Meg. Viktige meg!
Men hadde ikke du blitt sur om det stadig ble ropt på utvannet bergensk ved siden av deg? Og vi vet jo alle hvor høylytte bergensere er fra før. Kombinér dette med "jeg snakker høyt fordi jeg ikke hører hvor høyt jeg egentlig snakker"-syndromet (forslag til kortere navn mottas i kommentarfeltet med stor glede) og du får hørselsskader bare av å lese om det.
Ja, greit, så har jeg kanskje en tendens til å fremstille den teite samboeren min litt.. eh.. urettferdig her i bloggen. Men jeg er snill innimellom også. Kanskje. Sånn som i går, da klokka hadde passert ett, og jeg ikke fikk sove på grunn at den jævla hylingen i stua. Jeg hadde prøvd fortelle han at jeg faktisk prøvde sove og at det var tilnærmet umulig når han bråkte på den måten. Siden dette ikke fikk han til å tie stille bestemte jeg meg for å bombardere han med SMS-er med hyggelig innhold. I følge utboksen min sendte jeg "Jeg hater deg og jeg håper du dør" hele syv ganger. Kjærleiksbrev vi kan vise barnebarna med andre ord.
Men så begynte jeg tenke på hvor kjipt det ville være om jeg døde i en bilulykke på vei til skolen, og den siste kommunikasjonen vi hadde var en rekke SMS-er av såpass hyggelig art. Så jeg bestemte meg for å sende en ny utgave.
"Jeg elsker deg og håper du dør
- av alderdom".
Se, jeg kan hvis jeg vil.
Ikke at det faktisk hjalp noe.
Men men, man kan ikke få alt her i livet. Litt stillhet for eksempel. Føkkings umulig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
