Terrorstøy

Noe som virkelig irriterer meg om dagen (eller kanskje aller mest om natten) er folk som ikke klarer beherske lydnivået på stemmen sin når de har på seg hodetelefoner eller slike nymotens headset med, ammagad, mikrofon. Det finnes ikke noe som er mer irriterende enn en konstant ropende stemme. Og bare for å gjøre det klart - stemmen i dette tilfellet tilhører selvfølgelig min fantastiske samboer.

Ja, det er fint at du beholder kontakten med kompisene dine som bor i Bergen via internett. Det er fint at du har funnet glede i å spille ett eller annet dust spill kalt Battlefield II. Det er fint at dine kamerater deler gleden din ved å også spille dette irriterende krigsspillet. Det er fint at dagens teknologi gjør det mulig å spille over nett og, brace yourself, snakke samtidig. Masse fine ting. Men hvorfor i alle dager må stemmen din gå opp fem hakk bare fordi ørene dine er dekket med skumgummi og plast? Og hvorfor gir du tilsynelatende faen når jeg sier det irriterer meg? Å behage andre er jo det viktigste i hele verden. Ok, det nest viktigste. Det viktigste er selvsagt å behage meg. Meg. Viktige meg!

Men hadde ikke du blitt sur om det stadig ble ropt på utvannet bergensk ved siden av deg? Og vi vet jo alle hvor høylytte bergensere er fra før. Kombinér dette med "jeg snakker høyt fordi jeg ikke hører hvor høyt jeg egentlig snakker"-syndromet (forslag til kortere navn mottas i kommentarfeltet med stor glede) og du får hørselsskader bare av å lese om det.

Ja, greit, så har jeg kanskje en tendens til å fremstille den teite samboeren min litt.. eh.. urettferdig her i bloggen. Men jeg er snill innimellom også. Kanskje. Sånn som i går, da klokka hadde passert ett, og jeg ikke fikk sove på grunn at den jævla hylingen i stua. Jeg hadde prøvd fortelle han at jeg faktisk prøvde sove og at det var tilnærmet umulig når han bråkte på den måten. Siden dette ikke fikk han til å tie stille bestemte jeg meg for å bombardere han med SMS-er med hyggelig innhold. I følge utboksen min sendte jeg "Jeg hater deg og jeg håper du dør" hele syv ganger. Kjærleiksbrev vi kan vise barnebarna med andre ord.

Men så begynte jeg tenke på hvor kjipt det ville være om jeg døde i en bilulykke på vei til skolen, og den siste kommunikasjonen vi hadde var en rekke SMS-er av såpass hyggelig art. Så jeg bestemte meg for å sende en ny utgave.

"Jeg elsker deg og håper du dør


- av alderdom".

Se, jeg kan hvis jeg vil.

Ikke at det faktisk hjalp noe.
Men men, man kan ikke få alt her i livet. Litt stillhet for eksempel. Føkkings umulig.