Påskehelga

Tydeligvis er det farlig å sende en laptop med alle mine passord lagret med Mr Samboer til Bergen. Jeg trodde først han tøyset når han sa han hadde tatt navnet Jørgen Shommer (dust) og blogget (dustere) på min blogg (dustest!), men så feil kan man ta. Men jeg synes han gjorde en brukbar jobb, selv med sin Wergelandsfascinasjon, som jeg sverger å aldri ha hørt om før. Lurer på hva slags andre ulumskheter han bedriver når han er bortreist.

Apropos bortreist - eller kanskje det motsatte. Jeg er hjemme! Og siden jeg ikke har noe bedre å gjøre skal jeg illustrere helga livlig med spennende bilder. Hurra!

Som om det å komme frem til Hytteparadiset™ ikke er ille nok i seg selv må man tilbringe cirka to timer i en bil i Ingenstedsland™ for å komme dit. Og siden Ingenstedsland™ befinner seg i svingete daler mellom høye fjell betyr det mulighetene for radio er minimale. I dette tilfellet betyr minimale muligheter altså P1 og P2 - to kanalers eksistens like usannsynlig som at jeg skulle fått vinger og flydd avgårde. Et av livets store mysterier, med andre ord. Men siden det er påske er jeg selvsagt alltid beredt, og med dette i tankene lagde jeg meg en CD med ukas Spotifyfavoritter for å holde meg med selskap, før jeg satte meg inn i Ferdinand Ferdinand og kjørte avgårde.

Problemet var bare at jeg hadde brent CD-en uten tanke på at Ferdinands avspiller faktisk er 10 år gammel og kanskje ikke tar brente CD-er så godt. Etterhvert som CD-en ble varm ble Ferdinand irritert, og kombinert med humpete asfalt (de som satte opp vedlikeholdsbudsjettet for veiene ute i distriktet kan ikke ha bevegd seg nord for Sinsenkrysset) ble det hele en svært dyster affære. Jeg måtte altså ta til takke med P1 eller P2. Jeg valgte stillhet.

Vel fremme ved hytta ble det med ett tydelig klart at jeg nå var i villmarkens hender. Skumle, ukjente lyder kom hissig fra nærmeste buskas. Men uredd som jeg er klarte jeg selvfølgelig forevige møtet med det skumle dyret på digital film før det lusket videre. Alt for å glede dere, ikke sant? Og ja, bildet over kan trykkes på for å forstørres. Men jeg tar ikke ansvar for eventuelle sjokkskader.

Hytteparadiset i light-utgave. Nei, det der er ikke hytta vår. Men et bilde som minner meg på hvor glad jeg er for at foreldrene mine valgte bosette seg i en storby. Og at norsk arkitektur ofte går mer på økonomi enn estetisk sans. Baksiden av huset har faktisk bare ett vindu. Vinduer er tydeligvis ikke en nødvendighet på landet.

Selvsagt måtte også jeg ha med det obligatoriske bildet av påskeegget. Mitt var i år gult med gullkanter (nei, fargen er ikke manipulert lizm) og fylt med blandet godteri som kanskje ikke alltid smakte like godt. Men den barnlige gleden av å motta påskeegg overskygget all smak, og som ved magi ble egget tomt på null komma niks (vel, i løpet av kvelden i det minste).

Et bilde av det mytiske skogsdyret og hans artsfrende i en aktivitet som visstnok er meget utbredt i hyttetraktene. Nei, jeg snakker ikke om dvergkasting (ser du noen dverger på bildet kanskje?), men noe så spennende som floking av garn. Eller var det de-floking av garn? Garnsetting? Garn-nøsting? Husflidens landsmøte? Noe sånt.

Egentlig er det ufattelig lite å foreta seg på hytta, så hadde jeg ikke hatt med meg nummer to og tre av Twilight-serien hadde jeg nok sakte men sikkert dødd litt innvendig de to døgnene jeg tilbragte der. Men siden dere allerede har sett nok bilder av Skumring tenkte jeg heller legge ved et bilde av min gode venn, som standhaftig holdt min side mens jeg leste. Ørnar kom inn i familien etter en tur til Tunisia. Pappa byttet meg bort for fem kameler, en geit og denne håndlagde ørnen i tre.

Ahmed Mohamed sier forresten hallo. Nå skal jeg lage middag.