Global oppvarming ftw

Greit, så er ikke global oppvarming så flott for miljøet. Men vi kan jo ikke stoppe nå som kloden allerede har blitt litt varmere. Jeg stemmer for økt drivhuseffekt og mindre ozonlag! På den måten kommer gjennomsnittstemperaturen til å gå opp noen ekstra grader, og finanskrisa i Norge er saga blott. Vi får økt turisme fordi syden har blitt for varmt, og mannen i gata sparer hundrevis av kroner i måneden på solarium. Og det viktigste av alt.. vi slipper slapsevintre som denne. Ja, tenk.. vi kan likesågodt hoppe over alt som heter vinter. Vinter kan dø.

Bildebevis 1:

Her kan hele 8 biler parkere hvis jeg får viljen min

Bildebevis 2:

Gjennombløte sko blir historie

Bildebevis 3:
Mangler dessverre, men var i utgangspunktet et bilde av meg hvor jeg står ute i snøværet og fryser. Hutrer, til og med. Så det så.

Who's with me?

Button up

I går felte jeg tårer i en kinosal for første gang siden faren til Simba ble trampet ihjel en gang i 1994. Ja, jeg var isdronning til og med da resten av salen snufset om kapp på Titanic fire og et halvt år senere. Mens de fleste andre jenter på min alder blir dehydrert av å se The Notebook eller A walk to remember sitter jeg der som den følelsesmessig avstumpede dusten jeg er og angrer på at jeg ikke valgte en actionfilm istedet.
Selv om en mørk kinosal er et ganske akseptert sted å dra frem lommetørkelet (utdatert uttrykk, anyone? Hvem, forutenom gamlinger, bruker fortsatt lommetørkle? Ew) er det sjeldent jeg blir engasjert nok til å la følelsene ta overhånd.

Men i går ble jeg altså det. Følelsesmessig engasjert. For historien om den sære mannen født gammel traff meg midt i hjarterota. Moralen er gammel, innpakningen ny. Gjør det beste ut av det du har, og lev livet til det fulle. For du lever bare en gang.

Og nettopp derfor fikk jeg ikke sove før altfor sent i går natt. Og det er derfor jeg heller ikke klarte sovne igjen da Mr Samboer dro på jobb for noen timer siden. Jeg er så fryktelig redd for å våkne opp en dag og finne ut at jeg har blitt gammel. At min oppmålte tid er ute, og jeg kastet den bort på ingenting. Jeg har ikke lyst til å være den bitre kjerringa i hjørnet på gamlehjemmet som stadig klager over alt hun skulle ha gjøre, men ikke fikk gjort. Men jeg ser tendensene allerede.
Jeg har til dags dato fortsatt ikke hatt en reell ungdomstid. Jeg har, istedet for å være med venner og dra på fjortizfylla hver helg, sittet hjemme og isolert meg i mitt lille selvpåførte depresjonshelvete. Jeg har blitt dratt med av min kjære mor til en rekke offentlige instanser for å hjelpe meg få tilbake livslysten, uten at dét har hjulpet noe nevneverdig. Et tiår har snart gått og jada, jeg er bitter. Jeg er sint på meg selv fordi jeg fant ut at livet ikke var verdt leve før jeg i det hele tatt ga det sjansen. For selv om jeg sitter igjen med viktig livserfaring (er det ikke det vi trøster folk som har vært gjennom en påkjenning med? Du har i det minste lært noe viktig. Hah), forandrer det ikke det faktum at jeg ikke har et sosialt nettverk. Eller en utdannelse. Ikke har jeg nok arbeidserfaring for at det kan telle for noe heller (takk skal du ha, Samordaopptak). Optimistisk sett har jeg mye, men jeg mangler likevel det essensielle. Det som teller i dagens samfunn. Utdanning, jobb, penger, nettverk.

Jeg er på bunnen av den sosiale rangsstigen, og jeg aner ikke hvordan skal jeg klatre meg oppover. For jeg er ennå ikke 100% frisk, og ikke vet jeg om jeg noen gang blir det. Og det er nettopp derfor jeg er redd jeg skal våkne opp en dag og innse at det er for sent. At jeg brukte livet på å klage istedet for å gjør det beste ut av det.
Og ja, jeg innser ironien ved å i det hele tatt publisere dette. Klage, klage, klage. It's what I do best.

Ok. Nok eksistensiell minikrise for i dag.

Vinterferie

Nå som jeg endelig har vinterferie har jeg planlagt gjøre så lite som mulig. Det fine med å planlegge gjøre så lite som mulig er at man alltid ender opp med det motsatte. Så langt i dag har jeg dusjet og kuret håret, ryddet og vasket kjøkkenet, støvsugd hele leiligheten og satt igang prosjekt kjøkkenvifte. Prosjekt kjøkkenvifte kunne vært noe så fint som å brette en vakker origami-vifte, men det ser ut til at jeg må skuffe dere der. Faktisk er prosjekt kjøkkenvifte så uinteressant at jeg velger oppsummere det med én setning. Hadde jeg bedrevet voodoo hadde personen som valgte hvit plast med grov overflate som standardvifte for denne leiligheten ikke sovet godt i natt. Sånn.

In other news, etter 3 år med mas fra meg har pappa endelig lagt inn bud på en leilighet som vi to kan pusse opp sammen. Det fine med finanskrise er at de fleste investorene har havnet hos NAV/flyktet landet, og det er derfor nå større mulighet for oss vanlig dødelige å få tak i en nedsarvet leilighet til en forholdsvis hyggelig pris.
Det som derimot irriterer meg med hele opplegget er at megleren var en fjott som ikke kunne svare på noe som helst på visningen forrige mandag, og velger ha ny visning i dag, selv om budkrigen har kommet langt over prisantydningen. Pengegriske jævel.

Jaja, jeg kan alltids drømme..

En kommentar

Jeg sliter virkelig med å blogge nå som jeg ikke er alene i leiligheten. Jeg vet ikke helt hva problemet er, annet enn at jeg ikke takler at noen andre har muligheten til å lese det jeg skriver før jeg er ferdig. Disse blogginnleggene er på ingen måte litterære mesterverk, men jeg synes likevel at de fortjener å bli lest fullførte. Det samme gjelder faktisk all form for kreativ aktivitet. Jeg må være alene, ellers klarer jeg ikke konsentrere meg om oppgaven. Triste greier egentlig. At jeg sluttet med grafisk design og maling da jeg flyttet sammen med kjæresten min. Jeg er rett og slett for redd for hva andre kan komme til å tenke om meg at jeg da heller la være gjøre noe som helst. Selv når andre i dette tilfellet er en person jeg i utgangspunktet kan dele alt med. Snufs.

Jeg har også problemer med å kommentere andres (gjerne ukjentes) blogger i frykt for hva de vil tro om meg. Når jeg først kommenterer ender jeg også opp med å bruke en del ironiske uttrykk eller et utspekulert (men akk så genialt) ordspill, og siden jeg ikke er spesielt tilhenger av smiletegn annet enn i chatting kan disse vakre kommentarene mine lett misforståes. Og jeg sitter igjen og føler at eieren av bloggen tror jeg enten er en idiot eller bare en drittsekk, spesielt hvis denne personen ikke svarer eller uttrykker at de faktisk skjønte poenget mitt. Det er altså på grunn av slike tanker at jeg sjelden legger igjen andre spor enn IP-en min.

Alle elsker kommentarer. Man blogger jo ikke for å forbli ulest. Så mitt spørsmål til dere kjære innbilte lesere, hva skriver dere vanligvis som kommentar? Og hvilke kommentarer liker dere best få selv?

Bold og greier. Må være viktig, med andre ord. Åh ja.

Morsdagsfeberfantasi

Pappa ringte meg lørdag ettermiddag og påstod at det var morsdag på søndag. Dette hadde selvfølgelig gått meg hus forbi nå som jeg har bodd i en liten sykdomshule i en uke. I samme slengen foreslo han at jeg og min bror skulle ta turen opp i huset og lage frokost til vår kjære mor. Klokka 9 søndag morgen. Hva er galt med verden? Ingen kan vel presse i seg mat så tidlig på en søndag? En søndag! Helg! Hallo.

Først var jeg selvfølgelig ikke spesielt lykkelig over idéen. Min far har innimellom slike.. interessante familiære påfunn. Han får en idé om en eller annen aktivitet han mener er super, og ringer og maser på meg for å få den gjennomført. Og så skal han alltid ha meg til å ringe videre og avtale med resten av familien før han klarer bestemme seg for klokkeslett. Og vi skal alltid koordinere transport. Kjøre én bil. Som regel ender det opp med at jeg og min bror dukker opp til avtalt middag på restaurant for å finne ut at pappa enten allerede har spist eller er på hytta/skitur/forretningsreise. Åh glede.

Likevel satte jeg meg febersyk i bilen litt over 9 i går morges. Jeg får jo ikke sove uansett nå som jeg er syk. Bare se tidspunktet for dette innlegget lizm.
Overraskende nok var både min far og bror i full gang med matlaging da jeg kom frem. Jeg holdt meg litt i bakgrunnen med "jeg er syk og smitter sikkert hvis jeg må lage mat"-unnskyldningen og påpekte at jeg faktisk hadde tatt med gave istedet. Jeg fikk likevel ansvaret for å lage kakao.. og den klarte jeg selvfølgelig brenne. Buhu. Men all in all, resultatet ble ganske vellykket. Jeg er imponert hva folk får til så tidlig om morgenen.

Det ble min mor også. Hurra.

Sånn. Nå kan dere som ikke gjorde noe annet enn å sende en SMS i går få dårlig samvittighet. Og trøste dere med at da mamma takket fornøyd for maten utbrøt jeg, i stedet for å være ydmyk og score foreldrepoeng, "vel, dette blir i hvert fall ikke en tradisjon". Jeg er slik en hyggelig datter.

Lyskryssmannen

En halv dag etter min onde samboers hjemkomst ble det mer og mer tydelig at han ikke bare hadde hatt med seg hyggelige gaver, men også mer usynlige.. ikke fullt så snille ting. Ting som smitter. Først trodde jeg det kanskje var denguefeber, men nå heller jeg mer mot fugleinfluensa. Stay tuned. Og sjekk avisene. Dette kan være farlig.

Og siden hagegnomen ble så populær sist har jeg lyst til å dele nok en fin severdighet fra Thailand.

Pass på, mann som bærer trafikklys ahead!

Only in Asia.

Gavedryss

Min kjære samboer er tilbake fra Thailand. Hurra!

Utrolig nok var jeg visst savnet der borte. Ja, jeg er like sjokkert selv.

Det beste med kjente og kjæres hjemkomst fra utlandet er ikke nødvendigvis å se dem igjen, men å se hva de har i bagasjen. Her er det selvsagt ikke snakk om skitne klær, men gavene. Gavene! De fine gavene!
Men ingen gleder kommer gratis her i livet. Det første problemet vi støtte på var kodelåsen på kofferten som hadde sluttet fungere. Skadet på reisen? Kuldesjokk? Dårlig kvalitet (tross alt kjøpt på Obs av alle steder)? Konspirasjon for å holde Siri unna gavegleden? Idéene var mange, men siden hverken jeg eller min kjære er låsesmeder eller tyver kom vi ikke mye nærmere en løsning.
Etter mye frustrasjon endte jeg opp med å google en del interessante setninger, blant annet "how to open a locked suitcase", "guide to lockpicking" og "I R MASTERTHIEF HEAR ME ROAR", uten at hjalp noe nevneverdig. Neste gang skal jeg vurdere google "how to make a bomb" og "terrorist" i samme slengen, så får politiet nok til å låse meg vekk i noen år. En fortreffelig idé, jeg er så enig. Jeg skal sette igang å sy stripete fangedrakt straks jeg er ferdig med dette blogginnlegget.

Uansett, jeg fant til slutt en film med en britisk dame som tydeligvis likte leke med låser.. og mestertyv in the making som jeg er, låsen gikk opp. Og gaver ble utdelt. Hurra!

Eller?

Jeg hadde på forhånd blitt fortalt at han hadde kjøpt meg fire gaver, og at en av dem skulle fungere som en forsinket bursdagsgave. Med andre ord hadde han lagt en del penger i disse flotte gavene, og jeg kunne forvente at minst en av dem var en form for smykke.
Etter å ha motatt thai halslinser (haha), sjokolade og to t-skjorter rakte han meg en grønn eske med ordet Tiffany&Co på.
Inni lå det et ganske fint sølvarmbånd. Problemet var at posen armbåndet kom i var for liten, og armbåndet hadde en bitteliten skade på den ene kanten. Tydeligvis fake. Veldig, veldig fake.

Hvis vi skriver Tiffany og 925 vil alle tro denne jernklumpen er ekte sølv!

Så jeg ble litt lei meg på Mr. Samboers vegne, fordi han hadde brukt så jævlig mye penger på noe som ikke var verdt 10 øre. Og så ble jeg litt irritert, fordi vi faktisk får det ganske trangt økonomisk fremover på grunn av den idiotiske ferieturen (som jeg ikke fikk være med på!). Og så begynte jeg humre fordi den ene t-skjorta han hadde gitt meg ironisk nok hadde bilde av "Little Miss Greedy" (hvis noen av dere husker Mr. Men og Little Miss fra barndommen). Typisk meg å bli sur for noe sånt som en mislykket gave.

Men heldigvis kjenner han meg så altfor godt. Like etterpå tryllet han frem denne søte esken:

Og jeg lover den inneholdt gull og grønne skoger.
Ok, kanskje ikke grønne skoger. Men hvitt gull og hele ni diamanter.

Fordi jeg fortjener det ;)

Og til slutt, fordi den på ingen måte passer inn - en fin thailandsk hagegnom.