I går felte jeg tårer i en kinosal for første gang siden faren til Simba ble trampet ihjel en gang i 1994. Ja, jeg var isdronning til og med da resten av salen snufset om kapp på Titanic fire og et halvt år senere. Mens de fleste andre jenter på min alder blir dehydrert av å se The Notebook eller A walk to remember sitter jeg der som den følelsesmessig avstumpede dusten jeg er og angrer på at jeg ikke valgte en actionfilm istedet.
Selv om en mørk kinosal er et ganske akseptert sted å dra frem lommetørkelet (utdatert uttrykk, anyone? Hvem, forutenom gamlinger, bruker fortsatt lommetørkle? Ew) er det sjeldent jeg blir engasjert nok til å la følelsene ta overhånd.
Men i går ble jeg altså det. Følelsesmessig engasjert. For historien om den sære mannen født gammel traff meg midt i hjarterota. Moralen er gammel, innpakningen ny. Gjør det beste ut av det du har, og lev livet til det fulle. For du lever bare en gang.
Og nettopp derfor fikk jeg ikke sove før altfor sent i går natt. Og det er derfor jeg heller ikke klarte sovne igjen da Mr Samboer dro på jobb for noen timer siden. Jeg er så fryktelig redd for å våkne opp en dag og finne ut at jeg har blitt gammel. At min oppmålte tid er ute, og jeg kastet den bort på ingenting. Jeg har ikke lyst til å være den bitre kjerringa i hjørnet på gamlehjemmet som stadig klager over alt hun skulle ha gjøre, men ikke fikk gjort. Men jeg ser tendensene allerede.
Jeg har til dags dato fortsatt ikke hatt en reell ungdomstid. Jeg har, istedet for å være med venner og dra på fjortizfylla hver helg, sittet hjemme og isolert meg i mitt lille selvpåførte depresjonshelvete. Jeg har blitt dratt med av min kjære mor til en rekke offentlige instanser for å hjelpe meg få tilbake livslysten, uten at dét har hjulpet noe nevneverdig. Et tiår har snart gått og jada, jeg er bitter. Jeg er sint på meg selv fordi jeg fant ut at livet ikke var verdt leve før jeg i det hele tatt ga det sjansen. For selv om jeg sitter igjen med viktig livserfaring (er det ikke det vi trøster folk som har vært gjennom en påkjenning med? Du har i det minste lært noe viktig. Hah), forandrer det ikke det faktum at jeg ikke har et sosialt nettverk. Eller en utdannelse. Ikke har jeg nok arbeidserfaring for at det kan telle for noe heller (takk skal du ha, Samordaopptak). Optimistisk sett har jeg mye, men jeg mangler likevel det essensielle. Det som teller i dagens samfunn. Utdanning, jobb, penger, nettverk.
Jeg er på bunnen av den sosiale rangsstigen, og jeg aner ikke hvordan skal jeg klatre meg oppover. For jeg er ennå ikke 100% frisk, og ikke vet jeg om jeg noen gang blir det. Og det er nettopp derfor jeg er redd jeg skal våkne opp en dag og innse at det er for sent. At jeg brukte livet på å klage istedet for å gjør det beste ut av det.
Og ja, jeg innser ironien ved å i det hele tatt publisere dette. Klage, klage, klage. It's what I do best.
Ok. Nok eksistensiell minikrise for i dag.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg er dypt og hellig overbevist om at jeg kommenterte i går, men det var åpenbart ikke tilfelle. Jaja. Da kommenterer jeg i dag i stedet.
SvarSlettFor det første: Selv ikke JEG ble rørt til tårer av Benjamin Button, og jeg gråt av Kung Fu Panda, lzzm. Men men. Hver sin smak :P
For det andre: Det ordner seg til jul! Spis kake, hæv føn. Okei, hver gang jeg prøver å si noe oppmuntrende begynner jeg å snakke om kake, sjokolade eller sørlandschips. Bra, Linnéa. Men uanz. Det kommer til å gå så bra, så.
hei siri. jeg heter anna. mesteparten av ungdomstida mi har gått til depresjoner, nerding foran pcen pga sosial angst osv, har nylig droppa ut av 3. klasse videregående og det jeg prøver å si er at jeg skjønner hvordan du føler det. nå er du noen år eldre enn meg, men liksom, jeg er 18 (snart 19), det er farvel ungdomstid og "slå meg laus!". vet ikke hva poenget med å fortelle det er, men det er jo litt greit å vite at man ikke er alene der ute, at det er andre som føler det likedan.
SvarSlettmen! såvidt jeg vet holder du på med utdanning nå og alt, og det er så klisjé og neppe noe til hjelp men ting blir å ordne seg. virkelig! hvis ikke skyter jeg meg selv, for hvis jeg ender opp som en av de heslige kvinnfolka på utesteder med 18 åringer i magegenser og kort skjørt for å ta igjen tapt ungdom... da... da... da...
nå synes jeg du virker som ei rimelig oppegående jente siri, så tror du får ting på plass etterhvert. for å være kvalmt positiv: når livet gir deg sitroner, lag lemonade!