Eksamensglede

Den siste uka har jeg mer eller mindre tilbragt oppe på kontoret til mine foreldre (stakkars bror har mistet barndomsrommet sitt, mens mitt består. Hvem er favorittbarnet, tror du?) med min gode venn Leo og mine ikke fullt så gode venner norskbøkene.

Leo er omtrent like trist som notatene mine. Væh væh væh.

Tiden jeg derimot ikke tilbragte oppe i huset hos mine foreldre ble brukt på andre spennende aktiviteter, som å knuse tallerkener og glass i frustrasjon, kjefte på Mr Samboer, hate verden, gråte og ikke minst diverse timer hos krisepsykolog (eller var det krisetime hos psykolog?) og fastlege. Jeg elsker eksamen. Jeg burde sørge for å gå opp til muntlig litt oftere. Emosjonell berg- og dalbane er sterkt undervurdert, og jeg anbefaler alle gå gjennom dette så ofte som mulig.

Men eksamen kom, og eksamen dro. Jeg hadde forventet en litt mer snever oppgave enn "Ta utgangspunkt i to tekster på leselista, og velg to litterære perioder. Bruk tekstene til å vise typiske litterære trekk ved periodene, og sammenlign de littærere periodene. Vis hvordan litteraturen henger sammen med samfunnsforholdene, og trekk i den sammenheng inn den norske språksituasjonen da tekstene ble skrevet", spesielt siden jeg ikke hadde fokusert på leselisten i det hele tatt. Og når den består av 25 tekster ble det plutselig fryktelig vanskelig å bestemme seg for akkurat hvilke to man burde velge. Sånn i forhold til.. eh, samfunnsforholdene og den språklige situasjonen. Så hodet mitt bestemte seg for å bruke halvparten av de 30 forberedelsesminuttene på å få et lite sammenbrudd, tett etterfulgt av hysterisk gråt og risting. Hurra! Eksamen lenge leve!

Etter det husker jeg ikke helt hva jeg gjorde. Jeg vet jeg kopierte deler av notatene mine ned på eksamenarket og gikk inn for å holde foredrag foran sensor, men hvordan jeg klarte det er litt usikkert. Det første jeg gjorde istedet for å holde foredrag var å begynne gråte på nytt, for å så ikke forstå et eneste ord jeg hadde skrevet på arket. Aldri før har norsk vært så uforståelig. Og det er det som er så ufattelig irriterende.. jeg hadde så og si lært meg hele norskpensum utenat, men klarte ikke få frem en eneste setning. Så jeg endte opp med å svare på spørsmål istedet. Usammenhengende og stotrende.

Og så brøt jeg sammen igjen.

Heldigvis for de andre privatistene var jeg den første i ilden. Jeg tror det er viktig at det alltid er en eller annen fjott først ute, som kan totalt ydmyke seg og sette standarden for resten. Fremføringsmessig tror jeg virkelig ingen kan score lavere enn meg.

Men det er nå forvirringen blir total. Jeg misliker sånne genier som whiner om og om igjen om at de dør og at de stryker (Linnéa!), men ender opp med toppkarakter likevel. Sist jeg hadde muntlig eksamen (for 4 år siden) visste jeg at jeg hadde gjort det bra, og resultatet ble selvsagt deretter. Denne gangen husker jeg som sagt ingenting av hva jeg gjorde inne på eksamensrommet (annet enn at jeg så ned i bordet og snufset), og forventet da nærmest stryk. Jeg visste at jeg kom til å få stå-karakter, for det fantes ikke annen kunnskap i hodet mitt enn fag, men det er jo fryktelig synd å få en 2-er når man vet man egentlig kan nok til å score langt høyere.

Som sagt. Jeg er forvirret. Enten synes læreren og sensor fryktelig synd på meg, eller så har fremføring minimal innvirkning på karakteren. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hvilken av de to som stemmer, men hva betyr vel egentlig det?

Jeg fikk 5. Det er alt som teller akkurat nå. Siri er glad.